Det første sted på jorden for kvinner

– Det er helt naturlig å starte med Aasta Hansteen. Det er doktorgradsstipendiat ved ANNO-museene, Mona Holm som sier dette.

Holm har vært tilknyttet Kvinnemuseet i Kongsvinger siden 1999. Først i forbindelse med et prosjekt og etter hvert ansatt i stillingen som konservator.

Ganske nettopp kom hun tilbake fra konferansen Crossings & Connections der hun på St. Olaf College Northfield, i Minnesota, holdt foredraget ved navn «Migrant Feminism: Revisiting the Popular Magazine Woman and Home c. 1888–1920».

Feministisk utveksling

Det er hittil foretatt få studier på hvordan den norske og den amerikanske feministbevegelsen opp gjennom historien har påvirket hverandre. Skjønt, mye tilsier at påvirkningen ikke helt overraskende, på slutten av 1800-tallet gikk stort sett den ene veien – fra Amerika til Norge. Det kjente sitatet er hentet fra en brevkorrespondanse mellom Aasta og venninnen Agnes Mathilde Wergeland, vitner om dette. For der Hansteen gjerne omtales som Norges første offentlige feminist, var Wergeland den første norske kvinne som tok en doktorgrad. Å ta en slik utdannelse i Norge var på den tiden en umulighet for en kvinne. Men med støtte fra professor Maurer, reiste Wergeland til Sveits og tok graden ved universitetet i Zürich – i emnene rettshistorie i norrøn middelalder.

Pengeknipe i materialismens rike

Men hva skulle hun med en slik kunnskap, om hun verken fikk anerkjennelse eller hadde rett til å undervise? – Kristiania er en iskjeller, skrev Hansteen til venninnen sin og siktet ikke bare til værforholdene – men den kalde skulderen som stadig ble vendt mot «det annet kjønn».

Nei, da var det bedre i Amerika, mente Hansteen og forsøkte å friste venninnen sin til å gjøre som henne. Vi skriver 1886 og det var allerede en god tradisjon blant de norske emigrantene å spre vakre ord om det forjettede land. Den gang som nå, var reklameteksten ikke alltid realistisk. Snakket Hansteen sant? Vel, mulig var hun mindre ensom i USA, men kavet med store utfordringer. Spesielt økonomiske. Mona Holm forteller: – Hun var jo heller ikke alene, men hadde ansvaret for fosterdatteren Theodora Mathilde Nielsen som da var i tenårene.

Under store deler av sin kunstneriske karriere hadde Aasta vært velsignet med både moralsk og økonomisk støtte av faren sin, Cristopher Hansteen. Nå var han borte og den eneste faste inntekten hun hadde, var trolig bare en årlig utbetalt livrente etter hans død. Hvor mye penger det var snakk om i USA-årene, vet vi ikke nøyaktig og i Hansteens dagbok står det skrevet med store bokstaver etterfulgt av utropstegn: PENGEKNIPE, FRYKTELIG!

Skapt i Guds bilde

Hva som egentlig drev henne til Amerika, kan vi bare gjette oss til. Med stor sannsynlighet bar hun på et håp om å ikke lenger føle seg så alene i sin overbevisning og i kampen for kvinners rettigheter. I Amerika var kvinnesakskvinnene organiserte allerede på slutten av 1840-tallet, de diskuterte offentlig og argumenterte på en, ifølge Hansteen, selvsikker måte. Dette ønsket hun å lære mer om. I tillegg planla hun å dedikere sitt liv til skrivingen. Kanskje var målet en oppfølger av den selvfinansierte boka «Kvinden – skabt i Guds Billede» som kom ut i 1878. Men for å få ro til å skrivearbeidet måtte økonomien være på plass.

Tar penselen fatt

Imidlertid kom nå hennes første talent henne til unnsetning. Aasta var egentlig udannet malerinne og selv om arbeidet med penselen hadde sendt henne inn i en lang periode med mørk utmattelse, måtte hun nå dyppe penselen i olje på nytt. – Å bli portrettert av Hansteen ble etter hvert populært, bekrefter Holm som legger til at den norske kunstneren også leverte artikler til det det amerikanske bladet «Woman’s Journal» utgitt av Lucy Stone og mannen Henry Backwell begge avisfolk og feminister. – Lucy var ellers den første amerikanske kvinnen som ikke tok mannens navn da hun giftet seg, opplyser Holm.

Bedre rykte og gode kontakter

Aasta Hansteen var med andre ord i godt selskap under tiden i Amerika. Det faktum at hun hadde vært på de samme foredragene, konferansene og møtene som andre kjente amerikanske feminister, som Susan B. Anthony og Elizabeth Cady Stanton, hadde stor betydning da hun kom hjem. Mona Holm sier det slik: – Fra å ha vært uglesett, ikke bare av borgerskapet, men også av andre gryende feminister for måten hun buset fram på og agiterte med både humor og sarkasme, ble hun nå båret på gullstol. 

I takt med tiden

Aasta Hansteen vendte altså hjem akkurat i tide. Etter ni år i Amerika, la hun i land i den tilsynelatende iskjellerkalde hovedstaden. I mellomtiden hadde heldigvis store fremskritt skjedd. Holm forteller: – De konservative som Hansteen kalte «herremenn» hadde nå fått konkurranse. Vi fikk i 1884 en statsminister fra Venstre, Johan Sverdrup, som tok de første skritt til innføring av parlamentarisme. Ikke desto mindre ble nå tidsskriftet «Nylænde», utgitt av den Norske kvinnesaksforening, og deretter av Gina Krog. 

Snikfeminisme

At en trykksak kan ha hatt en slik sentral rolle for fremme av feministiske verdier, kan kanskje være vanskelig å forstå i dag, men hvis vi sammenligner dette med dagens utbredelse av sosiale medier, blir det kanskje ikke like fremmed? Mona Holm ønsker å trekke fram enda et eksempel innen kvinnelitteraturen som nok har spilt en betydelig rolle: «Kvinden & Hjemmet» var et kvinneblad spesialsydd for skandinaviske kvinner i USA og bak utgivelsen sto norske Ida Hansen. Innholdet her fremmet i stor grad det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret og verdier. Samtidig holdt Hansen sine lesere svært godt oppdatert på alle typer framskritt for kvinner og ikke minst kvinnestemmerett. Det kunne informeres om universiteter som tok imot kvinnelige studenter. Det ble annonsert om aktuelle og nyttige kurs, og satt av spalteplass til damer som gjorde suksess og framskritt. Hele prosjektet appellerte til kvinnen som familiens forbruker nummer én og stod i så måte i stil med den amerikanske materialismen, som en kontrast til dette klarte redaktøren likevel å snike inn en rekke fakta og opplysninger som kunne inspirere leserne til å satse, lese seg opp, gjøre karriere og, på lik linje som mannen, skaffe seg økonomisk frihet.

 

Arbeidet med denne norskamerikanske trykksakens verdi for kvinnesaken, er Mona Holms andre del av forskningsprosjektet. I den tredje delen skal hun utforske hvordan kvinnebevegelsen i Norge betraktet den kvinnepolitiske utviklingen i USA og hvordan den interagerte med ulike aktører på den andre siden av Atlanteren. Men for å komme dit er det umulig å komme utenom Aasta Hansteen – Norges aller første offentlige feminist.

 

 

Kilder:

Holm, Mona. Drømmer om nylænde. Transatlantiske kvinnepolitiske forbindelser 1880 – 1925. Forskningsrådet.

https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-7094/aasta-hansteen-norges-foerste-feministiske-aktivist

https://snl.no/Aasta_Hansteen