- 1/1
Kavli Moen Gård: Fred Kavli overtok barndomshjemmet Kavli Moen gård i 2013. Nå var det mye som tydet på at bonden og broren Aslak nok hadde brukt mer tid på å være lillebrorens rådgiver, enn å holde gården ved like. Hans-Olav Solli
-
Hans-Olav Solli er direktør for Romsdalsmuseet og holdt foredrag om Fritjof Kavli under konferansen «Crossings and Connections» 18. – 20. juni 2025. Romsdalsmuseet
– Han hadde høye ambisjoner og satte seg målet om at The Kavli Fundation en dag skulle nærme seg Nobelprisen i anseelse. Det er Hans-Olav Solli som forteller dette. Han er museumsdirektør for Romsdalsmuseet og har derfor også det overordnede ansvaret for Kavli Moen Gård. Her vokste brødrene Aslak og Fridtjof Kavli opp sammen med to søstre Ingvarda og Inger. I dag er stedet et kunnskapssenter, men selv om gården gjennom generasjoner ble driftet på tradisjonelt vis, var begrepet «kunnskapssenter» kanskje allerede på 50-tallet en mer riktig betegnelse. Gründerskap og evnen til å tenke høye tanker sitter fortatt i veggen her, ja ikke desto mindre hadde man i våningshuset innredet et helt eget tenkerom.
-
Allerede som tenåringen hadde brødrene Kavli sans for nye oppfinnelser og forretninger. Romsdalsmuseets fotoarkiv
Arv eller miljø?
Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan brødrene Kavli ble som de ble. Hans-Olav Solli sier det slik: – Innad i familien var det nok et etablert miljø for store spørsmål.
Et eget tenkeværelse, i kombinasjon med den storslåtte naturen rundt, åpnet for muligheten til å gruble over universets store spørsmål og forskning - ja alt fra konstruksjonen av de minste frøbærere til den uendelige stjernehimmelen. En ting er det likevel å tenke, undre og spekulere. En helt annen ting er det å sette ideer og patenter ut i livet. Her var brødrene Kavli foran både handlekraftige og foran sin tid. Men der Aslak var belemret med rollen som storebror og derfor odelsgutt, var det flere åpne muligheter for lillebror Fridtjof. Historien forteller at han nesten ikke kunne vente på verden. Og verden kunne ikke vente på ham.
Trikkeskinner og tankerekker
Med det samme Fritjof hadde avlagt sin siste eksamen ved NTNU, la han kursen mot Montreal i Canada. Året etter fikk han visum i USA og flyttet til California. Reisen var lang, og miljøet fremmed, men det er lite som tilsier at Fridtjof lot seg skremme. På sett og vis hadde faren Johan og onkelen Thomas, bokstavelig talt, på forhånd banet vei. Men der Aslak og Fridtjof samarbeidet med lange tankerekker, arbeidet generasjonen før dem mer fysisk og var med å legge byens trikkeskinner. Noe luksusliv var dette nok ikke, likevel snakket de vakkert om det forjettede land.
Johan valgte likevel å returnere, men onkel Thomas ble værende igjen. Hans-Olav Solli kan ikke annet enn å spekulere:
– Var det onkel Thomas som sådde frøene i nevøen og fristet ham til å reise?
Opp som en rakett
I USA var det stor mangel på ingeniører og Fridtjof som nå endret navnet sitt til det med praktiske Fred, fant seg raskt til rette og fikk jobb i selskapet Crescent Engineering and Reseach. Allerede etter to korte år her startet han sin egen bedrift og annonserte etter investorer. Nå var det bare en ting som gjald: Kavli Corporation.
Vitenskapsmannen hadde mye å by på – og var av typen som evnet å være på de rette stedene til rett tid. Han knyttet seg også til viktige kontakter og under ansettelsesprosesser gjorde han sjeldent feil. I tillegg var han smart nok til å la noen stillinger øremerkes slekta. Alle ni av Kavlis norske nevøer og nieser jobbet for ham. Det tok ikke lang tid før bedriften toppet listen over en av verdens levende leverandører av alle typer sensorer: trykk- posisjons og kraftsensorer. Disse til bruk i både kommersielle og militære fly, kjøretøy, sågar innen romfart.
Brødre i blodet
– Det var tett kontakt mellom de to brødrene, forteller Hans-Olav Solli. Så spesielt skal dette brødreskapet ha vært at Romsdals museum har valgt å lage en egen utstilling som betegnende nok har fått navnet «Aslak og Fred».
Der det mellom andre søsken lett kan utvikle seg sjalusi, ser det ut til at disse guttene og etter vert voksne mennene, holdt fred med hverandre. Ja, mye tyder på at de hadde stor respekt for hverandre og nytte av hverandres kunnskap og kapasitet. Og selv om Aslak «bare» var en simpel bonde, mens lillebroren Fridtjof etter hvert slo seg opp som en driftig businessmann, skal de to ha ført lange og jevnlige samtaler over telefon. – Kommunikasjonen var en fast del av Freds almanakk, forteller Solli. – De kalte det «søndagssamtaler».
-
Fridtjof Kavli tok navnet Fred og gjorde gode fortetninger i USA. I dag er arven en pris som deles ut hvert annet år og fremmer Kavlis tre favorittfelt: Astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap. Lars Wanberg
Et fond blir til
Businessen gikk så det suste, og Fred ble millionær. I 2005 gjorde han likevel et snart grep og like før den store .com-døden, solgte han selskapet. For pengene etablerte han et fond som skule fremme arbeidet innen de samme vitenskapelige feltene han selv hadde engasjert seg i, og fortatt elsket: Nanovitenskap, nevrovitenskap og astrofysikk. Et år senere kom journalist Ingrid Pilte på banen og skrev et intervju publisert på fra Forsknig.no. Fridtjof er nå nesten 80 år, men like ivrig. - Det er enorme utfordringer og muligheter innenfor disse feltene, sier han i intervjuet. – Kunnskapen kan gagne oss på måter vi ikke kan forestille oss i dag. Dessuten er temaene så dype og kompliserte at vi aldri kommer til å slippe opp for spørsmål.
Framtiden er lys
Men der andre vitenskapsmenn og forskere ser med triste øyne på fremtiden, mistet Fred aldri håpet. Helt til han døde i 2013 ivret han etter at menneskene måtte gjøre ting som gagnet fremtiden og naturen. I intervjuet i Forskning forklarer han det slik:
– Nanovitenskap handler om naturens byggesteiner. Den holder fantastiske potensialer for menneskenes helse og velvære. Slik vitenskap kan gi oss nye materialer, og vi vil kunne gjøre ting som før var umulig, innen alt fra romfart til kvantedatamaskiner.
Lillebroren fra Romsdalen la med andre ord ingen bånd på seg selv, verken sine egne eller andres ideer. Heller ikke så ha bort i fra at det var intellektuelt liv på andre planeter enn vår egen. Uten denne holdningen til livet, hadde han da klart å nå så langt? Kanskje hadde han heller ikke klart å oppnå innvalg i The American Academy of Arts and Sciences, eller blitt æresmedlem av Det norske Vitenskaps-Akademi. Og en ting er prisene og pengene som hvert annet år deles ut for å fremme vitenskapelige fremskritt – like viktig er arven etter Kavlis positive tankegods – et sprengstoff og en nødvendig sensor mellom fantasi og fremtid.