Kanon eller fargespill - hva er norsk kultur?

– Hvor går du nå, synger Siri Nilsen på plata «Alle snakker sant». Både sangtittel og coverlåt tangerer diskusjonen om nasjonen Norge. Hvilke verdier har vi frem til nå stått for? Når vi snakker om «oss» hvem sikter vi til da og hva vi står for i dag?  

Under jubileumskonferansen på Nasjonalmuseet tidlig i desember ble tematikken debattert under vignetten «Felleskap under press, Nasjonal kulturarv og identitet i urolige tider».

Som naturlig bakteppe til samtalen var to festligheter, samt et skremmende verdensbilde:  Avrundingen av Crossings 200, oppstarten til feiringen av nasjonens 1000 års jubileum og  totalberedskapsmelding 24/25. I denne meldingen løftes, for første gang, kulturens kraft som en del av det norske totalforsvaret. Både utøvere og kulturinstitusjoner har i lang tid avfunnet seg med at deres bransje er en post som kun prioriteres så sant vi har noen ekstra midler til rådighet. At den nå også regnes som styrkende kan derfor oppleves både oppsiktsvekkende og flatterende – ja, i sannhet en seier! Men vent litt. Hvilken kultur siktes det egentlig til?

Det er nærliggende å tenke seg at spørsmål som dette i hovedsak er knyttet til praktiske oppgaver, innsats, jobb og skattepenger. Er vi derimot mer spesifikke og omformulerer spørsmålet slik: – Hva kan du bidra med av sang, musikk, dans og mattradisjoner, vil svaret unektelig komme i kulturens favør. Suksessen Fargespill er et eksempel på dette. Her er variasjon og mangfold arrangementets kanskje sterkeste kort.

Hylland bekrefter dette: – Kultur er en kjempekraft, men det er ikke nødvendigvis den nasjonale kulturen som har størst kraft for den enkelte.

Det er usikkert hvordan kulturen kan styrke Norge som nasjon i dag og i fremtiden. Her kan det være fristende å se seg tilbake og lære av historien. I noen tilfeller er dette kanskje også mulig. Historikere vet bedre for heller ikke fortiden har to streker under svaret, men er plastisk og i stadig endring. Under jubileumskonferansen i desember uttalte Ruth Hemstad, det slik: – Kulturarv er noe stort og vanskelig.

Hemstad er forsker ved Nasjonalbiblioteket og forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo og vil fraråde et hermetisk syn på historien, for som hun påpekte – Den er ikke er gitt en gang for alle.

Under det korte året Crossings 200 har pågått har vi fått erfare dette. Debattering av identitet, kultur, natur og tilhørighet har gitt oss nye perspektiv og flere fortellinger åpnet seg. Via historiske spel har et nytt publikum fått øyne opp for forfedrenes situasjon både her og i det nye landet Amerika. Prosjektleder Ida Kristine Teien er både stolt og ydmyk: – Under arbeidet har vi ment å bruke vår egen utvandrerhistorie og lære oss noe nytt i lys av dagens situasjon, i en helhet og i en sammenheng. I og med en videre forståelse av egen utvandrerhistorie, har vi ervervet ny kunnskap om situasjonen for dagens innvandrere.

Men utlært er vi likevel ikke. Ruth Hemstad sier det slik: – Vi er i en pågående og ny utviklingskontekst.

– Hvor går du nå, synger Siri Nilsen på plata «Alle snakker sant». Diskusjonen om hva som er en nasjon, hvem vi er og i fremtiden vil være, er essensiell og bør verken stivne eller stanse. Under jubileumskonferansen ba Tora Aasland, lederen av styringsgruppa, oss om å se nærmere på logoen Crossings 200. De to sirklene kan betraktes som perfekte matematiske figurer. For å understreke formens verdi skal den greske filosofen Arkimedes, like før han ble drept av en romersk soldat, ha tryglet sine fiender: – Ikke rør mine sirkler! I dagligtalen, når vi mener at noe er fullendt, sier vi at sirkelen er sluttet. Markeringen av Crossings 200 avrundes i disse dager, men arbeidet må gjerne fortsette. For Aasland gir markeringens signatur assosiasjoner til bølger og hav, men også uendelighetstegnet.