Spel og virkelighet
- når utvandrerhistorie trekker publikum

– Det handler om identitet. Dette sier regissør Tor Karseth. Regissøren kan med rette, innen sjangeren «historiske spel», regnes som en legende. Siden 1980-tallet har han mottatt en rekke gjeve priser. For om lag fem år siden var det noen i Vang historielag som ham i øret:

– Snart er det jubileum og 200 år siden de første norske utvandrerne reiste til Amerika. Er ikke det noe å skrive om kanskje?

Parallelt med dette jobbet Nancy Louise Coleman med sitt personlige slektsforskningsarbeid. I 2020 munnet innsatsen ut i boka «The Folks from Stokkset and Faråsen in Ringsaker. A Patchwork Chronicle». Utgivelsen er så langt kun kommet ut på engelsk, men tittelen kan oversettes til «Folkene fra Sokkset and Faråsen på Ringsaker, - en lappeteknikk-krønike.

Nancy er nestleder av foreningen Norsk utvandrermuseums venner. Også hun var interessert i å markere 200-jubileet i 2025.  Med andre ord var det flere krefter som dyttet Karseth i gang. Men fantes det stoff nok til en helaften? En hel sammenhengende historie? Et helt spel?

– Det finns mye materiale der emigrantene forteller om overfarten, hvor mange barn de fikk og hvem som døde, forteller Karseth. – Men det er ikke nok, det kan fort bli litt summarisk.  

I møte med Colmans detaljerte historie var det likevel mye som falt på plass. Nå hadde man et knippe helt konkrete personer å følge. – Dette ga ansatsen for starten, sier Karseth.  Han legger til: – Nancy ble min mentor.

«4.th July – 17. mai» handler om de første nordmennene som slo seg ned i distriktet Wright Country i Iowa. Året er 1869 og følget har reist helt fra Brumund i Ringsaker i Norge. I Belmond etableres en livskraftig norsk-amerikansk bosetning. Det jobbs for kvinnenes rettigheter, det bygges kirke og skole – ikke helt ulik skolestua på Utvandrermuseet på Stange.  

Nancy Colman peker på et sorthvitt-foto av fire, staselige stramme menn. – Se der henger Ole, Sven, Olaus og Engebret Tollefsen Rikansrud!

Ole Tollefsen var lærer i Belmond. Han underviste både i norsk språk og kultur. På et vis ble elevene stående med en fot i hver nasjon. – I løpet av stykket er vi som publikum med å feire i to nasjonaldager og et bryllup, røper Nancy Louise Coleman. – Våre hovedpersoner skjønner at de har hatt flaks, men både i hverdag og fest bobler spørsmålene opp: Skal de noen gang tilbake? Som norsk emigrant i Amerika, hvilken nasjon tilhører du da?

Utvandrermuseets utstilling «Ukjent landskap» viser et realistisk bilde av hvordan det kunne være å flytte fra Norge til Amerika på 1800-tallet. Ikke alle makter å være sin egen lykkes smed. Usikkerhet, sult, sykdom, død og sorg til tross – i Belmond har innbyggerne det ganske godt. – I dette samfunnet utspiller det seg en gryende optimisme, sier Karseth.

Emigrantene har varme følelser for Norge, på samme tid er de takknemlig for det nye livet i Amerika. Denne iveren og gleden har regissøren tatt med seg inn i dialogene, men også i musikken. – Sangene er et bærende element i dramaturgien, forklarer han og legger til at grepet er langt fra moderne, men likevel både hensiktsmessig og pedagogisk, spesielt med tanke på at skuespillerne ofte er amatører. Regissøren forklarer:

– Noen kvier seg for lange replikker, men å synge sammen med de andre i et kor, det er ofte lettere.

I tillegg til dette, og for å minske skuespillernes ansvar, synes Karseth det er viktig å gi karakterene en så spiselig oppførsel som mulig. For som han sier: – Det er taktisk dumt å presentere en person på en usympatisk måte.

Dette grepet mener regissøren har minst to fordeler; skuespillerne formidler positivitet, publikum blir oppløftet og begge sitter igjen med «feel good».

Kanskje er det nettopp grunnet den hyggelige historien at det nå er bestemt at stykket skal settes opp på nytt neste sommer? Kanskje er det også en økende interesse for utvandrernes historie generelt? Karseth tror at mye skyldes Nancy Colemans gode formidlingsevner. Heller ikke Fag- og forskningsdirektør ved Norsk utvandrermuseum Terje Mikael Hasle Joranger vill vært uten en slik venneforening: – «4.th of July – 17. mai» er et godt eksempel på hvordan et viktig tema som knyttes til museets formidling av norsk utvandring kan spres til et større publikum. Venneforeningen støtter godt omkring museet som institusjon og som formidlingsarena, og samarbeidet med Nancy Coleman og Tor Karseth er en helt klar styrke for museet.

Spelet som er oppført mellom de antikvariske bygningene på museet, skaper en autentisk ramme rundt handlingen. Museet blir mer levende og en møteplass for statister og skuespillere fra regionen. Sammen sprer de kunnskap om museet for et utvidet publikum.

Nancy Coleman er glad for at det nå er bestemt at spelet blir satt opp også til neste år.

– Vi solgte alle billetter og bak dette sto et kjempeapparat med over 100 frivillige, sier hun.

I flygebladet til Norsk utvandrer museets venner kommer det klart fram at du som deltaker, uansett hvor lite eller mye du gjør, har en verdifull rolle og er en del av et større hele. Du kan delta «backstage» på museet, koke kaffe, steke vafler, gjøre hagearbeid, male og rydde i museets arkiv. Nancy kan også garantere at du får mye tilbake. Rett inn i din egen digitale postkasse får du også medlemsbladet «Brev hjemmefra». Her er spennende utvandrerhistorie, samt en oversikt over venneforeningens temakvelder og museets aktiviteter. Ikke minst kan du få være med å dramatisere norsk historie og en sann fortelling. Tor Karseth korrigerer: – Vi vet mye om hva karakterene våre foretok seg i virkeligheten, en hva de sa og følte, det må vi dikte dit.

• Les mer om Utvandrermuseets venneforening

Når scenen er ute og kulissene virkelige, er det lettere å leve seg inn i fortellingen. Bare larmen fra hovedveien minner oss om at vi fortatt befinner oss i 2026. I fjor opplevde man at vinden tok tak i både hatter og sjal, men en journalist skal ha påpekt værets fordeler. I anmeldelsen skrev han at suset fra trærne overdøvet larmen fra E6. – Det er plausibelt med konstruktive utspill som dette, mener regissør Karseth. Han har erfaring med historiske spel siden 1980-tallet og kjenner de fleste utfordringer. Med tanke på at lyden og replikkene skal fram, kan vind være historiefortellingens verste fiender. Men som han sier: – Vind var det jo mye av på prærien.

Teaterstykker og historiske spel blir naturlig nok bar et lite kikkhull inn i en annen tid. Kanskje kan det likevel for tilhørerne vekke en viss interesse slik at de siden vil fordype seg i tematikken. Mange vil nok også oppleve at de som en del av publikum kan føle en ny type tilhørighet. De finner et felleskap i historien som utspiller seg der framme. Kanskje vekkes også en kjærlighet til selve stedet de bor eller kommer fra? Ikke desto mindre kan oppsetninger som dette åpne dører for dem som er med på scenen. Karseth kan vise til flere eksempler der amatørskuespillere eller korister har endt opp med å søke seg inn på musikkskoler og høyere utdannelser innen kunst. Uten å love for mye, ser han ikke bort i fra at det samme vil skje noen av dem som er med her. Forestillingen «4. th. July – 17. mai», handler dermed om så mye mer enn bare 2- 3 oppsetninger i løpet av en sommer. Det går dypere. Tor Karseth er ikke i tvil: – Det handler om identitet.