This land is your land

Identitet, religion og inkludering. De tre nøkkelbegrepene har preget jubileet Crossings 200. Men hva med territorium, land og natur? Alt dette er da uløselig knyttet til hverandre? Under jubileumskonferansen 3. desember fikk vi en nyttig påminnelse fra Norges egen urbefolkning.

Replikken tilhører poet og aktivist Ida Helene Benonisen. Under jubileumskonferansen på Nasjonalmuseet 3. desember fortalte Benonisen hvordan slekten hennes, på 1800-tallet, ble tvungent til å gi opp livet som nomader. Nå måtte de velge side og slutte å krysse landegrensene. Som en konsekvens av dette ble det også nødvendig å skifte livsgrunnlag. Ifølge Ida Helene er dette en av årsakene til at hennes generasjon har norsk som førstespråk. I det samme reindrifta ble langt ned, behøvdes ikke lenger fagbegrepene koblet til næringen. Vokabularet forvitret og, som Benonisen beskriver det, «språket datt ut». Som Aristoteles insisterte på at kropp og sjel ikke kunne skilles, men var ett, påpeker Benonisen symbiosen mellom språk og natur. Uten det ene, mister vi det andre. Ingen praksis – intet språk.

Ledelsen på Nasjonalmuseet kjente ikke på forhånd til Ida Helens Historie, men i programmet ar det likevel lagt inn en svært relevant miniomvisning. Spesielt ble deltakerne anbefalt å se utstillingen «Jeg vil si deg noe» av den zambisk-norske kunstneren Anawana Haloba. En av hennes installasjoner har tittelen «begråtelser». Filmen som varer i over 10 minutter viser kunstnerens ansikt bøyd over et underlag av salt der hun sakte fører tungen gjennom saltmassene. Saltet symboliserer her en ressurs, men også en motstand. Med salt på tungen er individet ute av stand til å snakke og dermed brakt til taushet. Verket kan derfor leses som en illustrasjon på hvordan enkeltindivid, men også et helt folk, ikke kommer til ordet. Haloba spør: – Hva blir undertrykt eller dempet i de dominerende fortellingene? Hva forblir usagt? Hva har blitt holdt tilbake eller blitt bevisst glemt? I bakgrunnen, som en lydkulisse og ironisk kommentar, kunne vi også høre Wood Guthires velkjente, amerikanske folkevise «This land is your land» av. Utstillingen «Jeg vil si deg noe» ser på forholdet mellom språk og land og er en kommentar på . en rekke historiske- men også pågående hendelser, dessverre også situasjoner i vårt eget land. Under jubileumskonferansen fulgte Liisa-Ravna Finbog opp Halobas sterke kunstneriske uttrykk. Finbog er kurator med urfolksperspektiv ved Munchmuseet, men brukte ordet som våpen.

– Norge, Sverige, Finland og Russland har stjålet vårt land og gjør det fortsatt. Det er en kolonialisering!

Hvem skvetter ikke i stolen når et slik ord benyttes i beskrivelsen av nordmenn – et fredens folk? Betegnelsen «kolonialisering» er negativt ladet og bryter totalt med forestillingen at et «oss». I følge fag- og forskningsdirektør ved Norsk Utvandrermuseum i Ottestad, Stange, Terje Mikael Hasle Joranger, gjelder det samme for ordet «getto». – I beskrivelsen av norske migranter som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, benyttes i stedet «tett befolkede områder», «tett bosetning» eller «etniske boligstrøk», sier han. Dette til tross for at vi som innvandrere agerte på mye av det samme viset som innvandrere flest. Joranger mener å se et mønster her - på tvers av tidsepoker, kulturer og folk. Om parallellene mellom tidløse kulturelle trekk som er framtredende i forbindelse med innvandring, sier han det slik: – Vi ser et sterkt behov for familiegjenforening, viktigheten av kirker og kulturelle sentre, videre en type gettotenkning og et felles post-migrasjon-traume.

«Kolonialisering» og «gettoffisering» bruker vi kun om andre. I skildringen av nordmenn som kom til Amerika bruks gjerne ordlag som; «de fant land», «slo oss ned» eller bedre - «begynte å drive jorda». Det siste i forståelsen av at områdene var fritt, jorda lå brakk, at den uansett ikke var til noe, men at den nå, endelig, kunne komme til nytte.

Kanskje er ikke fortellingen direkte falsk, men tar helt klart utgangspunkt i et vestlig perspektiv. Kolonistene og urbefolkningens har nemlig helt ulike syn på eierskap av land. Joranger har forsket i dette feltet og forklarer konflikten slik: – Begge parter ser på land som en ressurs som livsgrunnlag. Norske nybyggere tilhører en vestlig tradisjonell tolkning av land som statusmarkør, som privat eiendom og som kan avhendes til neste generasjon eller til andre. Urbefolkninger har tradisjonelt sett på land som en felles ressurs med grunnlag i bærekraft i forståelsen av at jorda skal kunne brukes av neste generasjoner uten å bli utpint og utarmet av tidligere generasjoner.

Når nordmenn ble gitt, eller kunne kjøpe jord i Amerika, var det i sannhet urbefolkningens livsgrunnlag som regjeringen solgte unna. Denne litt ubehagelige biten av norsk migrasjonshistorie debatteres under utstillingen «Ukjent landskap» ved Utvandrermuseet i Ottestad, Stange i kommune. Her kommer det fram at mange nordmenn var brikker i Amerikas politiske strategi der deler av hovedmålet var å, om ikke å direkte utrydde, så i det minste fordrive urbefolkningen. Spesielt var dette tydelig etter landlovgivning ved «Indian Removal Act» i 1830, «Homestead Act» i 1862 og «Dawes Act» i 1887. Sistnevnte hadde som formål å selge jorda som var til overs i urfolksreservater, som regel til hvite nybyggere som ønsket land. Samtidig hadde loven et mål om å «sivilisere» urbefolkningen til å bli gode amerikanere. Ser vi nærmere på navngivelsene av de tre bestemmelsene, oppdager vi at «Homestead Act» nærmest lyder som en gledelig nyhet. Den røper ingenting om at noen må flytte og eventuelt hvor. Ordlyden er i stedet svært positiv og gir gode assosiasjoner som trygghet, tilhørighet og varme - da med det symboltunge ordet «home», på norsk – hjem.

Eksempelet belyser nettopp ordets makt. Hvordan en historie fortelles, hvilke begrep som benyttes, er avgjørende for hvordan vi forstår en hendelse – dermed også oss selv. To fortellinger med det samme innholdet kan oppleves positivt eller negativt, fremkalle stolthet eller skam, alt avhengig av ordlyden. Det den som skriver historien ned, han eller hun som har fortellerstemmen eller sprer selve ordet, som er med på å danne det både ettertiden og fremtiden vil oppfatte som sann. Men hva er sannhet? Finnes den? Det var nettopp med Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport som bakteppe at Ida Helene Benonisen og Liisa-Ravna Finbog var invitert til jubileumskonferansen 3. desember. Vignetten på programmet lød: «Er forsoning mulig?»

– Ja, svarte Ida Helene. Liisa-Ravna på sin side, svarte et definitivt - nei. Like etter modifiserte hun utsagnet: – Ikke slik situasjonen er i dag for det samiske folket.

En ting var de to likevel enige om – skal den samiske kulturen overleve, må de også ha tilgang på land. Finbog pekte spesielt på konflikten rundt vindkraftverket på Fosen der vi i dag ser klare interessekonflikter mellom norsk næringsliv og områdets viktighet for reindriften. Men saken har, som Finbog påpekte det, også en immateriell dimensjon. – I vår slekt har vi en dyp religiøs tilknytning til naturområder.

For hvordan joike et landskap, når landskapet ikke er der? Hvordan formidle en kultur og historie når begrepene ikke lengre er nyttig redskap og derfor glemt? En av målsetningene til Sannhets- og forsoningskommisjonen er nettopp å ta tak i dette. Rapportens pilar 2 løfter fram et tydelig ønske om et såkalt «språkløft». Her står det blant annet å lese at kommisjonen foreslår en nasjonal, langsiktig satsing på gjennomgående språkopplæring: fra barnehage, via grunnskole og videregående – til voksenopplæring. Det anbefales at både kvensk og samiske språk gjøres mer synlige i offentligheten som i media og forvaltning, samt at det bør utvikles læremidler, kompetanse, institusjoner og strukturer for språk og kultur – slik at språket kan revitaliseres og kulturen styrkes. Sju av kommisjonens tolv fagpersoner var samiske, likevel mener Finbog at tiltakene ikke er godt nok forankret, men at de tvert imot bekrefter et kulturelt gap mellom to kulturer – spesielt med tanke på forståelsen av natur. – Å jobbe fram et språkløft uten å samtidig snakke om rettigheter til land, lar seg ikke gjøre, konkluderte hun.

For fire generasjoner siden levde mange norske reinsamer i Nord-Sverige om vinteren og ved norskekysten om sommeren. Slik var det også med familien Benonisen. I 1752 fikk vi imidlertid den såkalte Lappekodisillen og i 1826 strammet reglene seg ytterligere inn. Nå ble krevd at samene måtte velge det landet der de følte seg mest hjemme, skatte til denne nasjonen og dermed bli rettmessige statsborgere. Det samiske folkets territorium ble nå avgrenset og tradisjonen med å følge dyrene fra øst til vest, måtte bokstavelig talt ta nye veier. Ida Helene Benonisen kan selvsagt ikke huske dette, men viser til et kollektivt minne som innen familien hennes fortatt står sterkt: – Vi valgte sommerbeite, for det var jo paradis! Resten av historien er likevel mørk. På et tidspunkt sto tippoldemora hennes, Elen Rásti, i fjæresteinene og med skinnveska godt plassert ved føttene. Nå var det bestemt. Hun ville legge alt bak seg. Reindriften var nedlagt, i lokalsamfunnet ble samene uglesett, samholdet i familien var ikke det samme som før og språket var forvitret. Nei, hun ville reise til Amerika.

– Heldigvis ble det ikke slik, konkluderte tippoldebarnet Ida Helene, under jubileumskonferansen Crossings 200. –  Hvis àhkku, hadde dratt, hadde ikke jeg vært her nå. 800 000 nordmenn flyttet til Amerika i perioden 1820 – 1920. Mange av disse var samer. Ida Helenes bestemor var en av dem som trakk seg og søkte ikke nytt land. I stedet har barnebarnet tatt opp kampen med å verne om samenes territorium. Ida Helene Benonisen røper også at hun prøver å ta tilbake et språk hun aldri har lært.

Sannhet og forsoningskommisjonen (2023)

Olsson, Tommy. Landskapet sitter i kroppen. Klassekampen 2. des. (2025) https://klassekampen.no/artikkel/2025-12-03/landskapet-sitter-i-kroppen

Haloba, Anawana. Jeg vil si deg noe. Nasjonalmuseet. (2025) https://www.nasjonalmuseet.no/utstillinger-og-arrangementer/nasjonalmuseet/utstillinger/2025/anawana-haloba/