Startet den norske Amerika-utvandringa med et skipshavari?

Herdla museum arrangerer 20. september åpen dag og fagseminar om De Zee Ploeg, et nederlandsk skip med tyske religiøse emigranter som forliste nordvest for Bergen høsten 1817. Før lunsj blir det korte innlegg, sang av Berit Håpoldøy og samtale med Christian Rieber som er etterkommer etter emigrantene fra 1817. Etter lunsj blir det en faglig del med foredrag om emner med tilknytning til De Zee Ploeg og religiøs migrasjon. Arrangementet er et samarbeid mellom Norsk utvandrermuseum og Norsk utvandrermuseums venner, Bergens Sjøfartsmuseum og Herdla museum

De Zee Ploeg var et nederlandsk emigrantskip som forliste ved Holsnøy nordvest for Bergen høsten 1817. Rundt 22. september kom det inn til Skjellanger ved Herdla, og 29. september 1817 ble skipet slept videre til Bergen. Skipet var på vei fra Amsterdam til Philadelphia i USA med 560–600 emigranter ombord, hovedsakelig fra kongeriket Württemberg i Tyskland. Passasjerene besto for det meste av bønder og håndverkere, og mange tilhørte en religiøs minoritet, Separatistene, som var inspirert av Johann Georg Rapps (1757–1847) religiøse lederskap. Det var også kvekere, harmonister og noen jøder om bord. Rapp emigrerte til Amerika i 1803 på grunn religiøs forfølgelse, og sammen med sine disipler etablerte han tre religiøse samfunn i Amerika: Harmony, Pennsylvania i 1805, New Harmony, Indiana i 1814 og Economy, Pennsylvania i 1825. Disse samfunnene hadde felles eiendom, streng religiøs disiplin og etter hvert også sølibat. Harmony Society ble kjent for sin økonomiske suksess og sitt særpregede fellesskap.

Mange av passasjerene på De Zee Ploeg hadde håp om et nytt liv i Amerika etter vanskelige år i Europa etter Napoleonskrigene med sosial uro, fattigdom og religiøs forfølgelse. For mange fremsto Amerika som et sted med større religiøs frihet og bedre livsmuligheter. Reisen med De Zee Ploegh var del av denne tidlige, organiserte emigrasjonen fra Europa til Nord-Amerika.

Forliset førte til at skipet aldri kom videre til Amerika. Passasjerene ble brakt til Bergen, hvor lokale myndigheter måtte håndtere en akutt humanitær og juridisk situasjon med flere hundre strandede emigranter. Dette skapte en akutt krisesituasjon for byen Bergen, som på dette tidspunktet hadde begrensede ressurser. Om bord døde ca. 30 personer om bord i løpet av fire uker, og flere dødsfall skjedde også etter at skipet var kommet til Bergen.

 De fleste emigrantene nådde etter hvert reisemålet sitt med andre skip. En mindre gruppe valgte å oppgi Amerika‑planene og reiste tilbake til Tyskland. Noen ble værende i Bergen og mange fikk betydning for byens videre historie. Blant navnene som er dokumentert i kildene er Deis, Rieber, Bader, Bay, Blessing, Buntz, Döscher, Haffner, Hess og Kuhnle. Disse ble senere respekterte slekter i Bergen. Det finnes transkriberte passasjerlister og protokoller fra komiteen som tok seg av emigrantene hos Bergen byarkiv og Digitalarkivet. Disse inneholder navn på mange, samt informasjon om deres videre skjebne. De Zee Ploeg ble vurdert som for dyr og skadet til videre bruk og ble solgt på auksjon i Bergen i november 1817.

Bergens Adresse‑contoirs Efterretninger (Bergen) var den viktigste avisen for hendelser i Bergen og på Vestlandet i 1817. Et forlis som førte nær 600 utenlandske emigranter til Bergen, med sykdom, dødsfall og store økonomiske konsekvenser, var en type hendelse som ble omtalt her. Norske Intelligenz‑Seddeler (Christiania) var Norges første og viktigste landsdekkende avis i perioden. Dette var viktige informasjonskanaler som inneholdt kunngjøringer fra stiftamtmannen, meldinger fra magistraten i Bergen og trykte utdrag og referanser i administrative dokumenter. At det ble opprettet en egen hjelpekomité og ført rettslig sak mot kapteinen, gjorde saken ekstra synlig i det offentlige rom.

For mange nordmenn var muntlig informasjon viktigere enn aviser i 1817. Dette var et av de mest omtalte skipsforlisene i Norge, fordi det utløste en humanitær, juridisk og økonomisk krise i Bergen. Det er sannsynlig at mange i Norge hadde hørt om det. Det blir sagt at noen undersøkte muligheten for å komme med et av erstatningsskipene som tok emigrantene videre. Vi vet at to skogfinner solgte torpene sine og dro til Oslo for å emigrere, men de ble nektet utreise. Ingrid Semmingsen skrev at folk i Mjøsbygdene hadde hørt om forliset og at det var med på å få folk til å begynne og vurdere muligheten til emigrering. Forliset kan sies å ha hatt indirekte og langsiktig betydning for hvordan nordmenn begynte å tenke om utvandring til Amerika, men betydningen ligger kanskje først og fremst på idé‑, informasjons‑ og forestillingsnivå, ikke i statistikk.  Amerika ble omtalt som et konkret reisemål, ikke bare et fjernt rykte, noe som gjorde Amerika mer virkelig og tenkbart for nordmenn enn tidligere. Dette er vel grunnen til at noen historikere omtaler hendelsen som en forløper mer enn en årsak til norsk emigrasjon.

Historien om migrantene trekker linjer til dagens situasjon i Norge og Europa. Store grupper migranter legger tunge byrder på det samfunnet de kommer til, men humanitære hensyn krever at samfunnet håndterer den akutte situasjonen på en måte som ivaretar migrantene. Store tiltak iverksettes for å klare det. Historien viser at frykten for kriminalitet fra migrantene var stor, men viser også at denne frykten i stor grad var ubegrunnet. Migrantene oppførte seg lovlydig. Et unntak var tigging, som i datidens norske samfunn var forbudt. Fattige blant migrantene brøt dette forbudet. Det førte til tiltak fra lokalsamfunnet.

De tydeligste forskjellene mellom 1817 og i dag er at samfunnet, og i dette tilfelle, byen Bergen, hadde få midler. Samfunnet hadde ikke økonomi til å ivareta migrantene over lang tid. Samtidig var ideologien klar: Folk skulle i hovedsak klare seg selv og fattigstøtte var et unntak som samfunnet bare motvillig ga. De forliste emigrantene var økonomiske flyktninger. Selv om det var politiske problemer i Württemberg, er det lite som tyder på at noen av dem var flyktninger i den forstand som moderne internasjonale konvensjoner beskytter i dag.