Månedens gjenstand

Alle gjenstander har en historie å fortelle.
Hvilke historier skjuler seg i vårt magasin?

Hver måned henter vi frem noe nytt fra magasinet som har ligget usett alt for lenge. Med utgangspunkt i gjenstanden vil vi fortelle historier fra den norske utvandringen som kan belyse hvorfor gjenstanden hører hjemme på museet hos oss.

Følg oss på facebook og du vil få en link til denne siden når månedens gjenstand blir publisert.

Månedens gjenstand - SEPTEMBER

  •  (Foto/Photo)

Barn og unge er ofte en gruppe som er underrepresentert i formidlingen ved museene. Dette ønsker vi å rette litt på ved å presentere en amerikansk trehjulssykkel som månedens gjenstand ved Norsk utvandrermuseum i september. Sykkelen på bildet er produsert i USA. Den skal ha vært i bruk hos en norskamerikansk familie på Long Island i den amerikanske delstaten New York i begynnelsen av 1940-årene. En guttunge i denne familien brukte sykkelen i flere år før den ble brakt til Norge i 1948. I Norge ble sykkelen siden overtatt av Per Bjarne Elle, som vokste opp på Sørlandet. Han er fetter av gutten på Long Island og brukte sykkelen som guttunge i begynnelsen av 1950-årene. Det er Per Bjarne Elle som har gitt trehjulssykkelen til Norsk utvandrermuseum.

Sykkelen var i bruk blant gutter på begge sider av Atlanteren og er et eksempel på den tette kontakten som fantes mellom slektninger i Norge og på USAs østkyst i vår nære fortid. Mange norske immigranter hadde først bosatt seg på Manhattan fra 1870-årene der de fant seg arbeid i skipsverft, reparasjoner av skip, havneutbygging og annen virksomhet. Senere vokste det fram norske kolonier på Staten Island og i bydelen Brooklyn i New York. Mange av norskamerikanerne som bodde på Long Island, der trehjulssykkelen var i bruk, hadde flyttet dit fra bydelen Brooklyn. Helt fram til vår tid har det vært – og finnes fremdeles - mange forbindelseslinjer mellom familier fra lokalsamfunn på Sørlandet og norskamerikanske familier på USAs østkyst.

Kilder:

Berseth, Lois, «Norwegian Brooklyn» i The Norwegian American Weekly 7. juli 2015 (oppdatert 8. juli 2015), https://www.norwegianamerican.com/norwegian-brooklyn/

Lovoll, Odd S., Det løfterike landet. En norskamerikansk historie (Oslo: Universitetsforlaget, 1997).

Månedens gjenstand - AUGUST

  • Fanen til Sons of Norway Oslo Lodge No. 2. (Foto/Photo)
    Fanen til Sons of Norway Oslo Lodge No. 2.

I forbindelse med 125-årsubileet for dannelsen av Sons of Norway, skulle foreningen i august 2020 ha arrangert Sons of Norway's International Convention i Ringsaker. På grunn av koronapandemien ble kongressen avlyst og utsatt til 2022. For å markere Sons of Norway sitt jubileum, vier vi månedens gjenstand til denne organisasjonen.

Den 16. januar 1895 ble foreningen Sons of Norway grunnlagt i den nordlige delen av Minneapolis hvor de norske innvandrerne hovedsakelig var trøndere. Av foreningens 18 grunnleggere var femten trøndere, blant dem seks født i Selbu, en født i Valdres, en i Christiania og en i Bergen. Mange selbygger tok seg arbeid i tømmerindustrien, som etablerte seg i den nordlige utkanten av Minneapolis. Etter utvandringen tok til fra Selbu, flyttet en rekke selbygger til Nord-Minneapolis i 1860-årene. Dette er et eksempel på det regionale bosetningsmønsteret som oppstår blant norske innvandrere. Å slå seg ned sammen med andre emigranter fra samme bygd eller region ga trygghet og sikkerhet for nykommerne. Det var stor utvandring fra Norge til Amerika på 1800-tallet med masseutvandring fra 1860-årene. De fleste norske innvandrerne i USA gikk inn i primærnæringene og bosatte seg på landsbygda, men flere flyttet til et mer variert arbeidsmarked i byene i en senere fase av utvandringen. Mange norske innvandrere deltok i organisasjonslivet for å dekke egne behov, både ved dannelsen av menigheter, utdanningsinstitusjoner men også ved at de opprettet verdslige foreninger som Sons of Norway.

Dannelsen av verdslige foreninger var et ledd i en innvandrergruppe sin tanke om å hjelpe nykommere. Allerede i 1769 ble «Societas Scandinaviensis» grunnlagt i Philadelphia, men det er først som følge av den regelmessige norske innvandringen til USA på 1800-tallet slike foreninger økte. I 1853 skal det være dannet en norsk forening i Boston og en norskdansk litterær forening i New York. Senere ble en rekke foreninger dannet i Chicago, blant annet «Nora» i 1860, som tre år senere ble omdøpt «Ordenen af Riddere af det Hvide Kors» og Den skandinaviske arbeiderforening af Amerika i 1870. Fra 1880-årene ble de to sistnevnte ordenene omdannet til forsikringsselskaper med hovedlosje og underlosjer i Midtvesten, påvirket av lignende mønster i amerikanske broderskapsforeninger. Sons of Norway tilhører denne tradisjonen av broderskap, som de første årene omfattet hemmelige opptaksseremonier og passord til møtene der medlemmene kalte hverandre «brødre». Da Sons of Norway ble dannet i 1895, hentet foreningen inspirasjon fra organisasjonsarbeid i Norge og USA.

I tillegg til Chicago ble Minneapolis den av de større byene i Midtvesten som mange norske innvandrere flyttet til. I 1869 ble en skandinavisk forening grunnlagt i byen, og mot slutten av århundret var Minneapolis et senter for norskamerikansk virksomhet. Sons of Norway oppstår som følge av de økonomiske nedgangstidene i 1890-årene, med konkurs i flere banker og arbeidsledighet. I en slik situasjon var det vanlig at privatpersoner kunne yte nødhjelp til hverandre, og her er kjernen bak opprettelsen av Sons of Norway: en organisasjon hvor norske kunne yte gjensidig hjelp til andre mennesker av samme bakgrunn i tilfelle sykdom og nød. Tømmernæringen besto av hardt arbeid, og det var ikke uvanlig med ulykker på arbeidsplassen.

Fra 1895 opplevde Sons of Norway en voksende medlemsmasse med ukentlige møter fra starten, og det utviklet seg gradvis et ønske om et broderskap med underavdelinger. Det første skrittet var dannelsen av en juridisk enhet med navnet «The Independent Order of Sons of Norway» sommeren 1898. Foreningen skulle gi hvert medlem en forsikringspolise fastsatt i vedtektene som skulle utbetales ved bortgang. Videre ble det innsamlet en årlig kontingent fra medlemmene, det ble dannet fond til dekning av generelle utgifter og et støttefond som skulle utbetales til avdøde medlemmer med god økonomi. I Article IV i Sons of Norways statutter står følgende: «For å bli medlem av denne foreningen må søkeren være en mann, enten norsk eller av norsk opphav, ha god moralsk karakter, ha god helse, være i stand til å ta seg av seg og sin familie og verken mer enn 50 år gammel eller yngre enn 20 år gammel.»

Fanen på bildet representerer altså den andre avdelingen (losjen) i den nye organisasjonen som ble dannet. I 1900 ble Dovre Lodge No. 3 dannet i den nordøstlige delen av Minneapolis. Samme år gikk styremedlemmene i de tre losjene sammen og dannet en «Supreme lodge» som fikk navnet «Sons of Norway». I årene 1900-1914 vokste nye losjer fram i Midtvesten, på Amerikas vestkyst (1903), østkyst (1911) og Alaska. Siden sluttet losjene på vestkysten seg til hovedlosjen i Minneapolis på grunn av et sterkt ønske om å samle nordmenn uansett bosted i Amerika. Losjer av Sons of Norway oppsto senere i Canada og i Norge. En tilsvarende orden bestående av kvinner, «Daughters of Norway», ble opprettet i 1897 og ble sammenslått med «Sons of Norway» i 1950. Da hadde kvinneordenen 3.500 medlemmer og brorskapet over 32.000 medlemmer. Sons of Norway er i dag oppdelt i åtte distrikter, seks i USA, et som omfatter British Columbia i Canada og et som omfatter Norge. I tillegg til tanken om gjensidig hjelp, hadde Sons of Norway også sterke bånd til fedrelandet og norsk kultur, og de fremmet i økende grad norskamerikanske interesser med eget medlemsblad, foredrag, økonomisk støtte til kulturarrangementer og de drev lobbyvirksomhet for å fremme norsk språk og kultur i det offentlige skolevesenet.

Månedens gjenstand - JULI

  •  (Foto/Photo)

Månedens gjenstand er en redningsvest fra Oslofjord, et passasjerskip hos Den norske Amerikalinje (NAL).  Redningsvesten ble gitt til museet av Elbjørg Eide Dubbel, som er datter av Gudmund Eide som brukte redningsvesten.

Dramatikk på «Oslofjord» under andre verdenskrig

Da Norge ble invadert av tyske tropper 9. april 1940, ble Norge trukket inn i den andre verdenskrig. Utvandringen fra Norge til Amerika hadde pågått helt fram til da, gjennom hele mellomkrigstiden. Norske emigranter i denne tiden benyttet seg av skipene til Den norske Amerikalinje (NAL), et norsk rederi som ble etablert i 1913. Rederiets skip Kristianiafjord og Bergensfjordble satt i rute samme år. Kristianiafjord gikk på grunn og sank ved Cape Race i Canada i 1917, og året etter ble NALs tredje passasjerskip, Stavangerfjord, satt i drift. Skipene hadde passasjertrafikk fra Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen direkte til New York. Et nytt passasjerskip, Oslofjord, ble satt i rute av NAL i 1938.

Da andre verdenskrig brøt ut, lå Amerikalinjens skip Oslofjord og Bergensfjordved kai i New York. De ble rekvirert som troppe-transportskip, og etter flere måneder ble det besluttet at de skulle seile til England. Oslofjord ble imidlertid direkte berørt av krigen. Den 1. desember 1940, like utenfor munningen til Tyne, Newcastle, detonerte en akustisk mine midt under skipet, og under minesprengningen mistet et medlem av mannskapet livet. Gudmund Eide var 3. maskinist på Oslofjord da den ble minesprengt. Han brukte redningsvesten på bildet under redningsaksjonen. Gudmund Eide ble senere maskinsjef på den nye Oslofjord, og også på den nye Bergensfjord. Redningsvesten ble gitt til Norsk utvandrermuseum av Elbjørg Eide Dubbel, datter av Gudmund Eide som brukte redningsvesten. Passasjerskipet Oslofjord kan stå som symbol på den store innsatsen som ble lagt ned av mannskaper fra Den norske Amerikalinje under andre verdenskrig.

                Bergensfjord ankom Liverpool i god behold og overlevde krigen men ble senere solgt, mens Stavangerfjord ble værende i norske farvann. Det ble blant annet brukt som losjiskip for tyske soldater, men fra 1946 ble Stavangerfjord satt inn i ordinær rute mellom norske byer og New York. I 1949 skaffet NAL seg nye Oslofjord, et passasjerskip som ble oppkalt etter skipet som gikk på en mine ni år tidligere. Skipet ble satt inn i NALs ordinære rute som passasjerskip men ble også benyttet som cruiseskip. NAL hadde satset på cruisetrafikk og turisme siden innføringen av den nye innvandringsloven i USA av 1924, The Johnson-Reed Act, som hadde redusert den frie innvandringen fra Europa og påvirket all passasjertrafikk over Atlanteren.

Kilder:
Sebak, Per Kristian, «Den norske Amerikalinje» iStore norske leksikon, sist oppdatert 31.12.2019,  https://snl.no/Den_norske_Amerikalinje .

Månedens gjenstand - JUNI

  •  (Foto/Photo)

Kyse i bomull. Gitt til museet av Sarah Lund i 2011.

Endringer i klesstil blant norskamerikanske kvinner

Norske innvandrerkvinner fra norske bygder fortsatte å produsere hjemmelagde klær en stund etter de bosatte seg i det amerikanske samfunnet på 1800-tallet. Kvinnene brakte med seg rokker og annet redskap, og de kardet ull, spant, vevde og sydde tøyet i husstanden. Arbeidet kvinnene utførte i hjemmet bidro til at familien deres fikk en stabil økonomi. Ved å dele utstyr og egen arbeidskraft med andre kvinner og ved å samarbeide med dem, knyttet kvinner familier og lokalsamfunnet tettere sammen.

I amerikabrev nevnes det iblant at kvinner bør ta med seg tøy i stedet for ferdiglagde klesplagg fordi amerikanerne kledde seg annerledes. Amerikabrev er en god kilde til slike endringsprosesser som fant sted blant norske innvandrere i USA. Brevene gir innblikk i tankene til brevskriveren, og vi kommer nærmere hvordan personen tenkte om sin nye tilværelse. Mathilde Borderud i LaCrosse i Wisconsin skrev følgende i et brev til Maren, en venninne eller slektning hjemme i Norge, den 29. juni 1871:

[…] Her i LaCrosse er Fruentimrene umaadelig forfænget saa det er baade Synd og Skam at se en stor del af dem, for en Tid siden var det Moden at have kort Haar, saa klippede nesten alle og enhver af sig, og følgen deraf er nu at dem maa kjøbe bort den ene Daleren after den anden i Haar. (for det skal ogsaa være et meget stort atpaa Hoved) dog det er ikke Haar, det er kun nogetslags Lin, som er at faa ti hvad slags Kuløer man vil have, og før var det gjildest den som havde Mørkeste Haaret saa mange forvede det, nu er det modsat, nu klipper dem igjen af sig, og kjøber sig Lyse Farger, og dem priser Skandinavierne Lykkelige, fordi en stor del af dem har Lyst Haar. Og snører sig gjør dem saa dem ikke er Tykkere om Livet end en Veps, men det for dem ogsaa bøde for, for dem seer ud i Ansigtet som Aske.

Hverdagshatterne her er i lighed med nogle Gamledagse Norske (med store Bremmer) nogle bruger noget som kaldes Sjekert, og dem kan jeg ikke ligne med noget andet end om Man skar et kak ud af en Bøtte som var smal ned, det hakket skulde være saa det falt efter Halsen, Naturligvis, der omkring sætter et Stykke Tøy som henger langt ned over Ryggen, dem er Styge men Gode for Solen.[…]

Stads Hatterne ere Runde med smaa Bremmer, ligedan som Norske. Høyeste Moden er at sætte bremmerne ende til Veirs foran, gjør ogsaa du det Maren saa bliver du Amerikansk Dame.

Innvandrerkvinner brakte med seg en kunnskap som de kunne omsatte i klær og andre tekstiler innen familien, og på landsbygda ga saueavl ull til at kvinnene kunne lage klær ved spinning, veving, sying og strikking. Med økende velstand i USA ble imidlertid kvinner av innvandrergenerasjonen stilt overfor en annen mulighet: i stedet for å lage klærne selv, kunne de kjøpe ferdig garn eller billig tøy som var produsert for kommersielt salg. Det amerikanske samfunnet var i stor grad basert på en kapitalistisk økonomi, og på slutten av 1800-tallet utviklet det seg til et forbrukssamfunn med masseproduksjon av ulike produkter. Tilgjengeligheten av ferdigvarer førte i sin tur til at andelen hjemmeproduserte ullvarer sank i befolkningen. Norske innvandrerkvinner og -menn og deres etterkommere gikk gradvis over til amerikansk klesstil etter de hjemmeproduserte klærne ble slitt ut. I stedet for håndvevd ulltøy, gikk norske innvandrerkvinner over til å bruke tekstiler laget av bomull og andre stoffer. Kysen, som vist på bildet, er av bomull og er produsert i USA. Den ble gitt til Norsk utvandrermuseum i 2011 av Sarah Lund.

Endringen i klesstil gikk raskest blant unge, ugifte norske kvinner som tok seg lønnet arbeid i amerikanske hjem. De lærte seg raskt både det engelske språket og amerikanske skikker, og den nye kunnskapen brakte de med seg videre da de senere stiftet familie.

               

Kilder:

Gilbertson, Laurann, «Textile Production in Norwegian America» i Betty A. Bergland og Lori Ann Lahlum (red.), Norwegian American Women: Migration, Communities, and Identities (St. Paul: Minnesota Historical Society Press, 2011): 157-180.

Lagerquist, L. DeAne, In America the Men Milk the Cows (Brooklyn, New York:Carlson Publishing, Inc., 1991).

Månedens gjenstand - MAI

  •  (Foto/Photo)

Månedens gjenstand i Mai 2020 er en vimpel, gitt til Norsk utvandrermuseum i 1991 av Bruce Hitman, Minneapolis, Minnesota.

Vimpelen er laget i St. Paul, Minnesota i forbindelse med feiringen av hundreårsjubileet av den norske grunnloven i 1914. 

17. maifeiring i USA

Når vi feirer 17. mai her i landet, er det viktig å huske på at nasjonaldagen også blir feiret mange steder utenfor Norge hvor norske personer og deres etterkommere har slått seg ned. Blant annet feiret de den nasjonaldagen i Amerika. Allerede i 1837 ble det meldt at 17. mai ble feiret om bord på emigrantskuta «Ægir» med kanonsalutt og en skål for fedrelandet. Den norske nasjonaldagen ble det fremste etniske symbolet for norskamerikanerne. Norske innvandrere og deres etterkommere samlet seg 17. mai, både i byer og på landet, i kirker og i andre forsamlingslokaler for å minnes nasjonaldagen til landet hvor de hadde sine røtter.

På 1800-tallet var feiringen av den norske nasjonaldagen feiret privat, men rundt forrige hundreårsskifte gikk flere foreninger sammen om å feire dagen. Feiringen i 1905 skjedde bare tre uker før unionsbruddet 7. juni 1905, og den nasjonale bølgen for norsk selvstendighet skapte en sterk patriotisme blant norskamerikanerne. Den norske selvstendigheten i 1905 førte til en oppblomstring i norskamerikansk kultur, og de neste par tiårene sto denne kulturen på toppen av sin velmakt.

  • 17. maiprogram 1905 i Minneapolis. Kilde: Norsk utvandrermuseum. (Foto/Photo)
    1/1
    17. maiprogram 1905 i Minneapolis. Kilde: Norsk utvandrermuseum.

1914 - Eidsvolljubileet

1914 var et spesielt år både i Norge og blant norskamerikanerne. Da besøkte ca. 20 000 norskamerikanere hjemlandet i anledning hundreårsjubileet for den norske grunnloven, også kalt Eidsvolljubileet. I Frognerparken i Oslo ble det arrangert en stor utstilling, blant annet en avdeling for det utflyttede Norge. Her kan nevnes at det var ved denne utstillingen tanken om et norsk utvandrermuseum først har oppstått. Eidsvolljubileet ble feiret overalt i Amerika hvor det bodde norskamerikanere, men det var tvillingbyene Minneapolis og St. Paul som hadde den største feiringen av den norske nasjonaldagen med en tre dagers festival. Vimpelen nedenfor ble laget til denne anledningen.

Eidsvolljubileet i Minneapolis og St. Paul ble innledet med to prosesjoner, en fra hver av byene med tusenvis av mennesker som sto oppstilt langs paraderutene. En del av disse hadde norske bunader, musikkorps spilte, flåter på hjul framstilte både eidsvollsforsamlingen og vikinger i vikingskip. En egen flåte var viet kvinnesaken og at kvinner nå hadde stemmerett i Norge men ennå ikke i hele USA. De to prosesjonene kom sammen på utstillingsområdet mellom de to byene, og på festplassen der ble hovedfeiringen holdt. Her var innslag med underholdning, møter mellom medlemmer av ulike bygdelag og veteraner fra det «norske» 15. Wisconsin fra borgerkrigens dager. Det var stor entusiasme i den norskamerikanske befolkningen, hvor kirkene mintes den norske nasjonaldagen i sine gudstjenester, hvor akademiske institusjoner grunnlagt av norske innvandrere hadde underholdning, og hvor framtredende norske politikere var til stede.

Feiringen blandet både norske tradisjoner og amerikanske verdier. For det første markerte dagen innvandrernes styrke i det amerikanske samfunnet og styrket deres identitet som norskamerikanere. For det andre kan feiringen tolkes i like stor grad som en feiring av amerikanske idealer om frihet og patriotisme, noe som passet inn i et amerikansk selvbilde og som gjorde gruppen akseptabel i amerikanske omgivelser.

Hentet fra Odd S. Lovoll, Det løfterike landet. En norskamerikansk historie (Oslo: Universitetsforlaget, 1997).