Kolanordmenn

Allerede i 1860 hadde den russiske regjeringen lovet alle som slo seg ned på Kolakysten fritak fra statlige skatter og verneplikt. Dette gjaldt også utlendinger som var villige til å bli russiske statsborgere. I 1864 var det registrert 105 nybyggere; både menn og kvinner. Fra november 1868 får nordmennene enda flere goder, rett til frihandel og fritt fiske, som gjør at enda flere flytter. Nordmennene var kjent som flinke fiskere. På grunn av dette, og sin erfaring med sesongfiske, var de svært ønsket i området.

I 1867 var det cirka ti norske familier rundt Fiskerhalvøya og i Murmanskområde, og ved folketellingen i 1895 var det registrert 220 nordmenn her.  

Etter den russiske revolusjonen i 1917 returnerte en del nordmenn til Norge, men de fleste ble igjen. I 1930 ble de norske fiskerne tvunget inn i arbeidskollektivet «Polarstjernen». Stalins forfølgelser rammet de norske kolonistene sterkt fra 1936. Noen ble henrettet, etter å ha blitt dømt etter § 58 i den sovjetiske straffeloven. For spionasje, sabotasje, kontrarevolusjonær virksomhet og antisovjetisk propaganda. Det er reist et minnesmerke for nordmennene som ble forfulgt i St. Petersburg.

I månedsskifte juni/juli 1940 ble 104 mennesker deportert fra Tsyp-Navolok på Fiskerhalvøya. Ordren fra NKVD (Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi) var at hele Kolahalvøya skulle renses for «utenlandske nasjonaliteter». Alle disse innbyggerne ble tvangsflyttet og mange havnet etter hvert i Tarza i Arkhangelsk fylke.
Mange av de deporterte kolanordmennene døde av sult og underernæring. Ingen av dem fikk komme tilbake til sine hjem etter krigen; noen havnet i Murmanskområdet og andre i blant annet Latvia.
Etter denne tiden snakket ikke så mange russere om sin norske bakgrunn. Mange ble gjenforent med sine norske slektninger først på 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall. Da fikk også mange kolanordmenn mulighet til å søke om norsk statsborgerskap og flytte hit."