Meskwaki-nasjonen i Iowa

Som mange delstater i USA har Iowa fått navn etter en indianerstamme – Ioway-indianerne. Denne stammen bodde i Iowa da de første europeerne kom dit på 1600-1700-tallet. Men rundt 1760 følte Iowayene seg truet av Sioux-indianerne, som hadde fått våpen fra europeerne, og de flyttet derfor vestover. På 1800-tallet bodde Dakota Sioux, Sauk og Meskwaki (også kjent som Sac og Fox), Potawatomi og Ho-Chunk (tidligere kalt Winnebago) i Iowa. På 1840-tallet ble fredelige Ho-Chunk flyttet til Iowa fra Wisconsin for å skape en buffersone mellom de krigerske Sioux og Sauk-indianerne. Da myndighetene ikke hadde bruk for dem mer, ble Ho-Chunkene tvangsflyttet videre til Minnesota, i 1848.

Spelet foregår 1870-80, og da var nesten alle stammene tvangsflyttet vestover. Det var bare Meskwakiene som var igjen i Iowa. Grunnen til at de fortsatt bodde i Iowa er ei spennende fortelling.

Meskwakiene hører til Algonquian-folket, den østre skogskulturen. De kaller seg Meshkwahkihaki, som betyr «rødjordfolket», og språket deres kalles Meskwakiatoweni. De bodde i hus som kalles wikiup eller wigwam, et hus med rundt tak. Opprinnelig bodde Meskwakiene i St. Lawrence-elevedalen i Canada, men de migrerte til dagens Michigan, Wisconsin, Illinois, Missouri og Iowa. I Wisconsin tok Meskwakiene kontrollen over Fox-elva, som franske pelsselgere brukte for å transportere skinnene. Meskwakiene var så sterke og truende at den franske kongen ga ordre om at alle skulle drepes. Det var krig mellom franskmennene og Meskwakiene 1712-33. Mange Meskwaki ble tatt til fange og solgt som slaver til franske kolonister, andre ble drept, og krigen førte til at stammen nesten ble utryddet. De som var igjen, dro til Iowa ca. 1735 for å komme seg unna. Men i 1842 ble de tvunget til å skrive traktat med de føderale myndighetene og gi fra seg hjemlandet i Iowa.

Myndighetene ville tvangsflytte dem til et reservat i Kansas, som de skulle dele med Sac-stammen. Folk snakker om Sac og Fox-indianerne i samme åndedrag, men de to stammene hadde ikke noe godt forhold. Noen Meskwaki dro vestover til Kansas, men de trivdes ikke, og de fleste dro «hjem» igjen til Iowa. Mens de andre stammene ble tvangsflyttet vestover, pønsket Meskwakiene ut en strategi for å oppnå gunst hos de hvite bosetterne i Iowa. De satte inn en stor sjarmoffensiv for å skape et positivt bilde av seg sjøl. De kledde seg i finstasen, med fjær, pels, perlearbeid og bjørneklør, malte kroppen og dro rundt for å vise seg fram, danse og synge. Når de var ute og padlet på elvene og hadde et publikum, gikk de i land, la seg flat på marka, kysset bakken og gråt en skvett. Det var tydelig at de elsket hjemlandet sitt og kunne bli et fredelig og eksotisk innslag i miljøet til de hvite bosetterne!

Tidligere hadde Meskwaki-folket bodd fast ca. 4 måneder om sommeren, og ellers slått leir her og der for å drive med jakt og fiske. Men nå ville de slå seg ned på eget land og drive med jordbruk som de hvite bosetterne.

Wisconsin-avisa Kenosha Democrat trykte et innlegg av presten Benjamin A. Spalding, som tjente i Wapello, Iowa, 30. mai 1850:

Rundt 300-400 Meskwaki har slått leir ved byen. Forrige tirsdag gjorde ca. 70 indianere sin entré til hest, med kroppsmaling og fine drakter, og marsjerte gjennom hovedgatene til byens torg. De sang og ropte, og for et publikum av 2-300 byborgere viste de dansekunstene sine i godt og vel en time.

Akk, for en hjerteløshet som mine landsmenn viser! Måtte Gud tilgi dem! Det er ikke sant at den vandrende, ulærde mannen som vi tankeløst kaller villmenn, ikke bryr seg om sitt hjem.  Det er strenger i hans bryst som aldri har blitt berørt av rådighetens kalde hånd, og som aldri har blitt revet i stykker i den hete jakten på nytelse eller mote. De vil vibrere kraftigst ved enhver lyd som ligner hjemmet. En høvdings kone sier idet hun hastes bort: ‘Å! La meg gå tilbake og ta en drink til fra den gamle kilden.’ Og likevel skal disse følsomme, udødelige vesenene drives ut i en fjern villmark, av en kristen nasjon.

Mange av naboene i Meskwaki-området var innvandrere fra Norden og Tyskland, og disse bosetterne hadde ikke noe mot indianerne. Presten Spaulding skrev i 1846:

På denne tida møtte Meskwaki forskjellige germanske innvandrergrupper, som svensker, tysker, dansker og nordmenn. Meskwakiene kalte dem «mallefolk» [etter fisken] fordi de hadde skjegg rundt munnen. Disse menneskene behandlet dem rettferdig, og ti år seinere støttet de Meskwakienes ønske om å forbli i Iowa. («The Exiled Indians.» The Home Missionary, vol. 18, 1846)

Meskwakiene lyktes med kampanjen. I 1856 søkte de delstaten Iowa om å få lov til å kjøpe tilbake landområder som de hadde tapt. Men det var forbudt å selge land til indianere. I lovverket var de ikke regnet som mennesker; ifølge resonnementet, kunne du ikke selge land til for eksempel ei ku, så du kunne ikke selge land til en indianer. Meskwakiene fikk hjelp av Josiah Bushnell Grinnell, som var senator for distriktet i delstatsforsamlinga.

Delstatsforsamlinga vedtok faktisk ei slik lov, og 13. juli 1857 kjøpte Meskwakiene 320 mål i Tama County. Familien Butler i Tama solgte dem eiendommen, og de betalte $1000 i gull. Pengene ble betalt til Iowas guvernør, James B. Grimes, og han overførte pengene til Butler-familien. Det skal være første gang i USAs historie at indianere fikk kjøpt land.  Etter hvert fikk Meskwakiene kjøpt mer land, og i dag eier stammen ca. 40 000 mål og er eneste indianerstamme som bor i Iowa. Siden de eier landet sitt, bor de ikke på indianerreservat, men er ei bosetting i Tama.

Det var sterke krefter i Iowa som ikke likte at indianere fikk bli i delstaten, og det var underskriftskampanjer både for og imot at de skulle deporteres til reservatet i Kansas og seinere til Oklahoma. Men der satt myndighetene i saksa; dersom folk som eide landet sitt og betalte skatt, kunne bli fratatt eiendommen og tvangsflyttet, kunne det skje alle, også de hvite bosetterne. Derfor fikk Meskwakiene bli. De fleste av naboene deres syntes at disse var fredelige og greie folk, og fryktet for at alle kunne bli fratatt landet sitt, gjorde at enda flere hvite støttet indianerne.

Indianerstammer var i prinsipp underlagt de føderale myndighetene, men siden Meskwakiene var bosettere i Iowa, hadde de uklar status. I 30 år ble de oversett av både delstaten og de føderale myndighetene, så de fikk drive med sitt. Først i 1896 kom de som andre stammer under de føderale myndighetene.

Akt 3 i spelet er et skuespill i skuespillet, og der tar spelet opp temaet indianere og norske bosettere. Elevene i Belmond viser scener fra livet til Kjos-familien fra Ringsaker. Det fortelles om brødrene Ole og John Nelson (Kjos) som blir sendt i Dakota-krigen i 1862 mot Dakota Sioux-indianerne. Vi kan lure på hvordan Meskwakiene stilte seg til denne krigen, om de solidariserte seg med broderfolket i Dakota-stammen eller med naboene i Iowa. I 1862 fikk en delegasjon fra Dakota Sioux i Minnesota lov til å besøke Meskwakiene i Tama. Vel framme presenterte Siouxene en invitasjon til å være med i krigen mot de hvite bosetterne, og de overrakte ei pipe til broderstammen, ei symbolsk og hellig handling. Meskwakiene tok høflig og diplomatisk mot pipa og sa de ville tenke over spørsmålet om å delta i krigen og gi beskjed. Dakotaene dro tilbake og kjempet krigen, som de tapte. Meskwakiene, etter at de hadde tenkt seg om, tilbød i stedet tjenestene sine til å kjempe mot Dakotaene. Men myndighetene i USA avslo tilbudet og det ble ingen krigstjeneste for Meskwakiene.

Men hvordan så Kjos-brødrene på Dakota-krigen? I elevenes skuespill protesterer Ole mot at de blir sendt i Dakota-krigen. Minnesota Historical Society har brev og dagbøker etter Ole og John Nelson fra Kjos da de deltok i Dakota-krigen. Det ser ut til at brødrene hadde forskjellige syn på indianerne. I dagbøkene til John ser vi at han ikke har mye sympati for indianerne, men i et brev til kammeraten Jacob i Red Wing, Minnesota, skriver Ole:

“Nesten alle de innfødte brødrene våre har tatt farvel med oss, og er nå på den lange og strevsomme ferden til Fort Randall ved øvre Missouri-elva, der de utvilsomt vil leve det som er igjen av livet deres. Jeg sier “leve”, men nei, det er ikke tilfellet. De bare eksisterer, de lever ikke.” (7. mai 1863)

Vi har ingen fortellinger om møter mellom folket i Belmond og Meskwaki. Men Meskwaki-folket var den eneste stammen i Iowa 1870-80, så det er sannsynlig at folket møttes. I spelet tenker vi at Hans og Ole Faraasen har kommet over en kjøkkenhage som Meskwaki har plantet, og at Maria og Johannes Bratten har møtt noen da de gikk til fots fra Alden til Belmond.

Hagen som Hans og Ole har funnet er ei beplantning med mais, bønner og squash, som kalles de tre søstrene. Bønnene klatrer rundt mais-stammen, og squashen plantes rundt disse. Det er et sinnrikt system, der bønnene tilfører nitrogen, som maisen trenger, og squashen med sine store, dekkende blad holder ugras borte og holder på fuktigheten i jorda. Kanskje nordmennene i Belmond prøvde å plante en slik hage.

Du kan se museets tre-søstre-hage i nærheten av gardstunet i friluftsmuseet.