Glimt fra samlingene

Alle gjenstander har en historie å fortelle.
Hvilke historier skjuler seg i vårt magasin?

Her på siden henter vi frem noe nytt fra magasinet som har ligget usett alt for lenge. Med utgangspunkt i gjenstanden vil vi fortelle historier fra den norske utvandringen som kan belyse hvorfor gjenstanden hører hjemme på museet hos oss.

Foreningen Østlandet

  •  (Foto/Photo)

Foreningen Østlandet Inc. var en interesseforening av og for personer fra Østlandet. Den ble grunnlagt i Brooklyn, et område i New York med mange norskamerikanere, og fantes fra 1937 til 1983. Norsk utvandrermuseum har tatt over det som var deres eiendeler, blant annet møtereferater, en fane, en vimpel og en møteklubbe.

Grunnleggelse og suksess

En nyhetsartikkel i den norskspråklige amerikanske avisen Nordisk Tidende sier at det hadde vært snakk om å starte en ny forening en stund, og at en gruppe ildsjeler møttes for å gjøre alvor av det den 4. mars 1937, på kafeen Deer Head Cabin. Ifølge avisen var det ca. 50 stykker der, og møtet ser ut til å ha vært vellykket: «Flere gode taler og mange gode ideer ble fremlagt forsamlingen, saa foreningen vil faa et stort og rikt program at arbeide med.»

Norsk utvandrermuseum har flere journaler som foreningen brukte for å dokumentere møtene sine. De første sidene gir et referat fra etableringsmøtet, som fra begynnelsen hadde 22 oppmøtte. Det ble foreslått flere navn, men navnet Foreningen Østlandet vant med 11 stemmer. Nest flest fikk Akershus. De andre forslagene var Østlandsklubben, og Selskapsklubben „Østlændingen”. 37 medlemmer ble tatt opp den dagen.

Cæcilie Stang skriver i et nummer av museets nyhetsbrev at det var stor aktivitet den første måneden, som kulminerte i en dans den 1. april. Da hadde medlemstallet nådd 84. «Foreningen blomstret videre i flere tiår da Brooklyn ble kalt en forstad til Norge», skriver hun også.

Mot slutten

I en sak i Nordisk tidende i 1979, kommer det frem at foreningen fortsatt er aktiv, men at storhetsdagene er forbi. Formann Ragnhild Løvaasen sier i artikkelen: – Det er ikke så mye business nå lenger. Hovedpoenget er å komme sammen og hygge seg.

Hun sier også at medlemstallet hadde gått nedover: – Medlemstallet holdt seg i mange år rundt hundre. Nå er det omtrent tredve igjen. Du vet, det er bare oss eldre igjen, men vi skal prøve å holde det gående så lenge som mulig. Det er jo litt rart å se at virksomheten liksom har dabbet av med årene. I foreningen fantes det dameklubb som fungerte i tjue år. Den gikk dessverre ut i 1971.

Dette er sekretær Eugene Swansons avslutningsord fra foreningens siste møte, sitert av Stang: «Dødsfald, bortreise og sygdom har spilt sine roller på en minsket medlemsliste. Alderdom, T.V. og de dyre lænestoler – og liten interesse for at gå ut på dag og kvelden, har hjulpet på at vi innen foreningen måtte bestemme oss for at slutte efter 46 år som Selskaps Klub. For undertegnede som har været med siden stiftelsesdagen, er det med litt vedmodige tanker vi skriver det sidste Kapitel, men med Takk for de mange gode år.»

Litteratur:

Cæcilie Stang: «Foreningen Østlandet Inc., Brooklyn» i News Letter (Hamar: Utvandrermuseet) nr. 1 1986, s. 4–5.

Journal for Foreningen Østlandet, Norsk utvandrermuseums arkiv, s. 1.

Nordisk tidende: «Ny Østlandsforening», i Nordisk Tidende (11. mars 1937), s. 2, https://www.nb.no/items/03828de6d6a633da651868ede782ce4e?page=1.

Geir S: «Foreningen Østlandet Still going strong», i Nordisk Tidende (18. oktober 1979), s. 2, https://www.nb.no/items/b552e0f4dd1c92e6a68a34e137fe8644?page=1.

Replika av borgerkrigsuniform

  •  (Foto/Photo)

Norsk utvandrermuseum har en replika av en borgerkrigsuniform. Slike blir gjerne brukt i «reenactments» –  rollespill-lignende aktiviteter der deltakere lager en gjenskapning– av krigen. Det ble også brukt uniformer av andre design under borgerkrigen.

Den amerikanske borgerkrigen mellom nord- og sørstatene varte fra 1861 til 1865. Den viktigste årsaken til krigens utbrudd var sørstatenes rettigheter til selveierskap overfor de sentrale myndighetene i unionen. Etter at Abraham Lincoln ble valgt som president, erklærte syv sørstater seg uavhengig fra USA og startet sin egen union. Den grunnleggende årsaken  til borgerkrigen var uenighet mellom nord- og sørstatene om opprettholdelsen av slaveri som en institusjon. Krigen startet da Fort Sumter ble nektet overgitt til South Carolina. Etter at nordstatene vant, ble slaveri forbudt i USA.

Nesten 6000 nordmenn kjempet i krigen, de fleste på nordstatenes side. Det ble til og med etablert et hovedsakelig norsk regiment, Wisconsins 15., med mer enn 90 % nordmenn. I begynnelsen var det registrert 850 menn i regimentet, og ca. 1100 var med til sammen. Det ble ledet av norske Hans Christian Heg, som var leder av fengselsvesenet i delstaten. Waldemar Ager beskriver ham slik i boken Oberst Heg og hans gutter: «Hans C. Heg levet vistnok og døde i den Tro, at Nordmændene var de likeste folk på hele Kloden. Som

Embedsmand var han streng, korrekt og samvittighedsfuld og hand Færd uplettet.» (s. 8). Regimentet fikk et eget flagg av gruppen Nora, med teksten: «For Gud og Vort Land.» (Det norske flagget brukte de ikke lenger, etter å ha blitt beskutt av en tropp på deres side, da de forvekslet det med sørstatsflagget.)

Norskamerikanernes deltakelse i den amerikanske borgerkrigen viste at de var villige til å dø for sitt nye fedreland. Slik fikk de respekt blant angloamerikanerne, som utgjorde eliten i det amerikanske samfunnet. Det førte også til at norskamerikanerne lettere ble godtatt som innvandrere og at integrasjonsprosessen deres gikk lettere.

Deler av uniformen museet har en replika av, var unike for noen få regimenter, inkludert Wisconsins 15. Den ble donert av Scott C. Meeker i 2006.

Kildehenvisning:

Ager, Waldemar: Oberst Heg og hans gutter (Eau Claire, Wisconsin: Fremad, 1916).

Mathiesen, Henrik Olav: «Den amerikanske borgerkrigen» i Store norske leksikon (sist oppdatert 21.6.2022), den amerikanske borgerkrigen – Store norske leksikon (snl.no)

  •  (Foto/Photo)
    1/4
  •  (Foto/Photo)
    2/4
  •  (Foto/Photo)
    3/4
  •  (Foto/Photo)
    4/4

"Utvandringen og det utflyttede Norge" av Ingrid Semmingsen

  •  (Foto/Photo)

Utvandringen og det utflyttede Norge av Ingrid Semmingsen

Utvandringen og det utflyttede Norge av historiker Ingrid Semmingsen (1910-1995) er en kort og lettlest bok som først og fremst handler om den store perioden med migrasjon fra Norge til USA på 1800- og 1900-tallet. I boken står det også om utflytting til andre land, og om det Norge som ble igjen.

Boken begynner med Cleng Peerson, som dro til USA for å gi tilbakemelding om landet på 1820-tallet. Dette førte til at en gruppe nordmenn dro på sluppen Restauration i 1825. Det hadde blandede resultater i begynnelsen, men etter hvert kom suksesshistoriene via brev til Norge, og det ble amerikafeber. Snøballen rullet videre, og førte med seg grunnleggelsen av den norsk-lutherske kirke i statene, nordmenn i borgerkrigen, Ole Bulls mislykkede forsøk på å starte «et nytt Norge i USA», og mye mer. Semmingsen går nærmere inn på alt dette.

Forfatteren vokste opp på en gård i Stange kommune, før hun begynte på historiestudiene. Doktorgraden fikk hun for tobindsverket Veien mot vest, og senere ble hun Norges første kvinnelige historieprofessor ved Universitetet i Oslo. I Norsk biografisk leksikon heter det at hun ble «anerkjent som Nordens fremste migrasjonsforsker». Både Norsk utvandrermuseums bibliotek og en vei i nærheten er oppkalt etter henne, og flere av manuskriptene hennes er donert til museet.

Kilder:

Ingrid Semmingsen: Utvandringen og det utflyttede Norge (Aschehoug, Oslo 1970), https://www.nb.no/items/2e70ed946dcc2b5aeee4cfc3f1a3b885?page=0

Ingunn Norderval: «Ingrid Semmingsen», Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 2. august 2022 fra https://nbl.snl.no/Ingrid_Semmingsen

«Restauration som forlater Stavanger»

  •  (Foto/Photo)

«Restauration som forlater Stavanger» er et oljemaleri av den norsk-amerikanske kunstneren Benjamin Blessum (1877–1954). Bildet viser et skip som dro fra Stavanger i 1825, på en tur som regnes som startskuddet for den norske migrasjonen til Amerika.

Maleriet av ble opprinnelig laget til Det utflyttedes Norges hus i jubileumsutstillingen for Norge i 1914. I artikkelen «Norge over alle grenser: Paviljongen «Det utflyttede Norge» ved Jubileumsutstillingen 1914» beskriver historiker Hilde Nielssen denne delen av utstillingen. Blessum var kunstnerisk ansvarlig, og hadde også andre arbeider utstilt. Maleriet var hengt opp ved en frise med vikingskip, også laget av kunstneren, og sammen med en «overveldende» mengde fotografier av norske migranter. Ifølge Nielssen bidro utstillingen til å forme et bilde av «et Norge med global innflytelse». Kunstneren satte altså sitt tydelige preg på denne profileringen.

Selv om Blessum ikke er særlig kjent her til lands, var han antagelig en av de mest innflytelsesrike norske migrantene. Han flyttet selv med foreldrene til USA da han var 10–11 år. Senere gikk han på Chicago Art Institute, og han jobbet blant annet som maler, illustratør og journalist i løpet av sitt yrkesaktive liv. Etter hvert fikk han en rekke verv, ikke minst som leder av Norges Statsbaners reisekontor i New York fra 1932 til 1936, og han ga hundrevis av foredrag. Etter alt å dømme var han en god ambassadør for Norge. I boken Norske utvandrere og forretningsdrivende i Amerika står det at han har «opnaadd at gjøre Norge meget mere kjent end man hadde nogen grund til at vente» (s. 58).

I dag er Norsk utvandrermuseum eier av maleriet av Restauration. Bildet brukes også på forsiden av nettsiden Det løfterike landet, som er utviklet av museet og Nasjonalbiblioteket.

Kilder:

Knut Dørum, «Restauration», Store norske leksikon, https://snl.no/Restauration.

Nielssen, Hilde, «Paviljongen «Det utflyttede Norge» ved Jubileumsutstillingen 1914», Kunst og kultur 8, nr. 3 (2014).

Trond Aslaksby, «Ben Blessum», Norsk kunstnerleksikon på snl.no, https://nkl.snl.no/ben_blessum.

Johs. Wong (red.), Norske utvandrere og forretningsdrivende i Amerika (J. Burner & Company), https://www.nb.no/items/3e34afa0cd947b935a7840b97c2e6e72?page=61.

Konsul Egelands håndskrevne tale

  •  (Foto/Photo)

Konsul Egelands håndskrevne tale for dagen, 17. mai 1914, Durban, Sør-Afrika

«Jeg løfter mit glas til fædrenes minde –

på landets og folkets lykke.

Må 17de Mai, den velsignte av dage

Bestandig skjønnere komme tilbake!

Gud bevare gamle Norge!»

Slik avsluttet konsul J. J. Egeland sin tale for dagen 17. mai 1914 i Durban, Sør-Afrika, under 100-årsjubileet for den norske grunnloven.

Dagen ble innledet med festgudstjeneste ved biskop Astrup. Forsamlingshuset, den største hallen i Durban, var pyntet med et hav av palmer og norske flagg. Over 500 norske deltok i feiringen; Konsul Egeland med frue, 14 misjonsprester med familier, samt flere kapteiner, sjømenn og hvalfangere. Etter gudstjenesten marsjerte over 200 barn i barnetoget, viftende med norske flagg. Dagen ble avsluttet med høytidelig festmiddag, taler og sang.

«Nordmændene i Durban har hat en stor dag. Den vil aldrig glemmes.»

Kilde: Nordmanns-Forbundet, 7de aargang 1914

Håndkjerrepionerene

  •  (Foto/Photo)

"Håndkjerrepionerene" er en skulptur laget av den norsk-amerikanske kunstneren Torleif Severin Knaphus (1881-1965). Han laget den for å hedre en gruppe migranter som gikk mer enn 210 mil, fra nærmeste togstasjon til Salt Lake Valley, med eiendelene sine i kjerrer som de trakk og dyttet for hånd.

Migrantene var mormonere. Salt Lake-området ble hovedkvarteret til Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (mormonerkirken), så det var mange som reiste dit. Fra 1847–1855 flyttet rundt 16 000 kirkemedlemmer til stedet. Ikke alle hadde råd til okser med kjerrer, og derfor valgte noen å trekke mindre håndkjerrer selv. Mellom 1856 og 1860 prøvde rundt 3000 personer å reise på den måten. Omtrent 250 døde på veien.

Knaphus hadde selv blitt døpt inn i mormonerkirken i Norge. Han valgte vekk et stipend til en kunstskole i Italia til fordel for å dra til Salt Lake. Han ble dermed en av mange som emigrerte til USA. Senere studerte han i til sammen to år i Paris, New York og Chicago.

Daughters of Utah Pioneers ga i 1924 Knaphus i oppdrag å lage en skulptur. Resultatet ble den første versjonen av Håndkjerrepionerene. Denne stod i flere tiår i en foajé i Salt Lake City. Han ble senere bedt av den mormonske kirken om å lage en større versjon til hundreårsmarkeringen av ankomsten til de første mormonerne i Salt Lake i 1947. Den versjonen står fortsatt i Salt Lake City, mens originalen er i Museum of LDS Church History of Art.

Da Knaphus Family Organization fant ut at det ikke fantes noen kunstverk av Knaphus i Norge, samlet de inn penger for å sende en bronseavstøpning av Håndkjerrepionerene til museet. I 2009 kunne skulpturen avdukes i friluftsarealet ved Norsk utvandrermuseum. Den står på en base av larvikitt, ved en benk av samme steintype. Knaphus’ barnebarn Allen P. Gerritsen skrev i en pressemelding: “The placement of this statue in Norway will be a tribute to honor those who made the journey to America as emigrants, especially Scandinavians. Their faith and determination will never be forgotten; their story will forever be told in Norway.”

Kilde: Allen P. Gerritsen: “The Handcart Pioneers Leave for Norway”. I Knaphus Family Organization: Handcart Pioneers Head Off to Norway, 2009 (pressepakke).

Fane fra DS Stavangerfjord

  •  (Foto/Photo)

En viktig del av utvandrerhistorien er fortellingen om hvordan utvandrerne kom seg fra hjemlandet til Amerika, og her spiller skipsfarten på Atlanterhavet en sentral rolle. Utover det 19de århundre ble denne trafikken så viktig at hvert land i Europa etablerte en eller flere rederier beregnet kun på Atlanterhavsfart. Disse rederienes skip ble betraktet som nasjonale stoltheter og representerte det ypperste som hvert land kunne prestere når det gjaldt skipsfart.

I 1910 ble tanken om et eget, norsk selskap for norsk og norskamerikansk trafikk på USA, kanskje først og fremst utvandring, realisert. Den Norske Amerikalinje A/S (NAL) ble etablert. Rederiets første seiling ble gjennomført med D/S Kristianiafjord våren 1913. Like etter fulgte DS Bergensfjord og i 1917, D/S Stavangerfjord. Som tilfelle var i andre land ble Norges «Amerikalinje» straks nasjonens stolthet og skipene ble betraktet som handelsflåtens flaggskip. Gjennom mer enn 50 år var de et bindeledd mellom Norge og det norske USA.

Den transatlantiske trafikken nådde sitt høydepunkt i 1956. Dette året hadde NAL 25.400 passasjerer. Siden sank den transatlantiske trafikken. Fra 1960-tallet gikk NAL-skipene først og fremst i eksklusiv cruisetrafikk, men med en og annen krysning av Atlanterhavet med plass for vanlige passasjerer. I 1980 gikk rederiets skip M/S Sagafjord og M/S Vistafjord inn i selskapet Norwegian  American Cruises (NAC). NAC ble solgt til Trafalgar House i 1983 og ble en del av Cunard Line. I 1996 ble skipene igjen solgt og seiler i dag under navnene Saga Rose og Saga Ruby. I 1995 ble NAL kjøpt opp og integrert i Wilhelmsen Lines.

Månedens gjenstand stammer fra DS Stavangerfjord.

Giver: Arne Lannerstedt

DS Stavangerfjord ble sjøsatt i 1917 og satt i trafikk i 1918. Skipet ble beslaglagt av tyskerne i 1940 og brukt som depotskip gjennom andre verdenskrig. Etter krigen ble den på ny satt i rutetrafikk over Atlanteren og gikk i ordinær rute frem til 1963 da den ble solgt til opphugging.

Museet har i lang tid hatt en utstilling om Den norske Amerikalinje; om båtene, de reisende og de som jobbet på båtene. Utstillingen er ikke tilgjengelig i dag, men et gjensyn med noen av de fine gjenstandene fra samlingen vil nok bli tilgjengelig etter hvert. Vi har etterhvert fått en omfattende samling arkivalia og gjenstander omkring Den norske Amerikalinje. Senest i går fikk vi nye supplementer til samlingen, fine originale postkort. Følg med her, så dukker de plutselig opp. 

Nøtteknekker av pastor Rasmus J. Wisnaes

  •  (Foto/Photo)

Nøtter og jul hører sammen.

Og den enkleste måten å knekke nøtter på er ved hjelp av en nøtteknekker.

Denne nøtteknekkeren er laget av bjørketre og formet som en nisse med rød lue. Du knekker nøtten ved å putte den inn i nissens munn og klemme til.

Den ble laget i 1932 av pastor Rasmus J. Wisnaes.

Pastor Wisnaes ble født i Stryn i 1852. Hans foreldre var John R. Wisnaes og Eli R. Augsburg. Da Wisnaes utvandret i 1871 var Blue Earth River i Minnesota reisemålet, en plass hvor mange stryninger hadde slått seg ned på 1860-tallet. Han fikk sin utdannelse ved Luther College i Decorah, Iowa og ved Synodens teologiske seminar i Wisconsin. Han ble etter hvert prest for flere menigheter i Red River-dalen. I 1880 giftet han seg med Emilie f. Bredesen og de ble boende på prestegården ved Wild Rice River i Cass County, Nord-Dakota i over 50 år.

Wisnaes var 80 år da han laget denne nøtteknekkeren og den er en del av en nummerert serie. Dette er nr. 60.

GOD JUL!

Dukkemakeren Hilda Ege

  •  (Foto/Photo)

Privatarkiv etter Hilda Ege (1894 – 1980)

I 2004 fikk Norsk utvandrermuseum en omfattende samling etter dukkemakeren Hilda Ege, gitt av hennes datter Kari Ege Holtan.

Samlingen inkluderer over 200 dukker av forskjellige typer og fra forskjellige tider. Mange av dem er dukker som hun samlet inn fra hele verden, mens 60 stykker er fra Hildas egen produksjon.  I tillegg består materialet også av dokumentasjon, foto, støpeformer, stålskjeletter, stoffprøver og rekvisita som ble brukt i produksjon av dukkene og ved utstillinger. Dukkene er kledd i nasjonaldrakter fra ulike regioner. Medarbeidere bosatt over hele landet deltok i arbeidet; en lokal dame sydde Hardangersømbordene, en annen laget ski og hatter, og atter andre feler, redskaper, tresko og annet tilbehør. Hun hadde et nært samarbeid med treskjærerne Arne Kinsarvik  og hans sønn Lars som har skåret ut mange av trehodene til dukkene. Hun startet opp i 1930-årene og holdt på til langt opp på 1970-tallet.

Hilda Ege var i sin tid en populær ambassadør for Norge og ble i 1972 overrakt St. Olavs-medaljen som belønning for sitt arbeide for å øke interessen for og kjennskapet til Norge utenfor landets grenser. 

Dukkene har deltatt på utstillinger i mange verdensdeler, norske utenriksstasjoner har benyttet hennes dukker ved utstillinger om Norge og hennes kunder har inkludert Dronning Maud, Kronprinsesse Märtha, Eleanor Roosevelt og President Eisenhower.

På en utstilling i Philadelphia kom en norsk-amerikansk skipsarbeider innom. Han ble stående foran en liten figur som fremstilte en gammel kone, ansiktet gammelt og furet av slit og strev. Mannen stirret lenge – så begynte tårene å trille. «Det er helt som å se mor», sa han og kjøpte dukken. Som ung gutt hadde han utvandret fra Norge og hadde aldri sett sin mor igjen.

De norske utvandrerne, spesielt i USA og Canada hadde nære forbindelser til «gamlelandet», og Norge og det norske samfunnet fikk svært gode forbindelser til slekten i utlandet. Gjenstander laget i Norge og solgt eller gitt til utvandrerne og deres etterkommere var en av mange måter å opprettholde disse forbindelsene på, og brukt som et ankerfeste for minner fra egen fortid.

Slik bidro Hilda Eges arbeide i høy grad til å gjøre Norges navn kjent og til å styrke forbindelsen mellom nordmenn ute og hjemme.

Kilder:

Tidligere korrespondanse med Kari Ege Holtan

Artikkel i Nordmanns-Forbundets tidsskrift, juli 1972

Halloween-figurer

  •  (Foto/Photo)

Halloween-figurer

Dette er halloween-figurer laget av Richard Christopher, som er donatoren av skolehuset som nå er ved museet, fra da han gikk på skolen. Her er det typiske halloween-temaer som gresskar, svarte katter og fugleskremsler.

Halloween er en amerikansk tradisjon som kommer hver 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. Datoen har gamle røtter, men den moderne versjonen, hvor barn kler seg ut og går ut for «trick or treating», altså å rundt til forskjellige hus og be om godteri, etablerte seg på 30-tallet. I Store norske leksikon står det: «Til USA har halloweenfeiringen kommet med irske og skotske innvandrere, og fra USA har den spredt seg til mange land; blant disse er også Norge.» Selv om den norske feiringen ikke har like sterke røtter som i USA, er det fortsatt halloweengodteri å få kjøpt i butikkene her, og det er barn som kler seg ut og går fra dør til dør for å be om godteri. Amerikanske barn sier «trick or treat», men i Norge har oversettelsen «knask eller knep» satt seg.

I bildene kan du blant annet se gresskar med ansikt skjært ut, noe som kanskje er halloween-symbol nummer én. Gresskar skjæres til med skumle grimaser, og lys settes i midten av gresskaret, så det er godt synlig på kvelden. Som man kan se, er det mye rom for forskjellige uttrykk og kreativitet. Richard Christophers tegninger og utklipp reflekterer den sterke posisjonen halloween har i USA. Den går på tvers av religiøse og kulturelle bakgrunner, og barn (og voksne) over hele landet er med på feiringen.

  •  (Foto/Photo)
    1/4
    (Bilde 1 av 4)
  •  (Foto/Photo)
    2/4
    (Bilde 2 av 4)
  •  (Foto/Photo)
    3/4
    (Bilde 3 av 4)
  •  (Foto/Photo)
    4/4
    (Bilde 4 av 4)

Han Ola og han Per

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Han Ola og han Per av Peter Rosendahl, red. av Joan N. Buckley og Einar Haugen (Oslo: Universitetsforlaget, 1984), samler 223 striper av avisserien Han Ola og han Per, en humorserie som ble laget av Peter Rosendahl fra 1918 til 1930. Tegneserien følger to norske bønder i Decorah i Iowa, og gikk i den norskspråklige avisen Decorah-Posten. Boken inneholder også to informative tekster om humoren og språket i serien.

Humoren dreier seg ofte rundt vanskeligheter med bondearbeidet og språkforvirring. Hovedpersonene snakker en blanding av norsk og engelsk, og de skjønner ikke alltid språket rundt seg. I én episode prøver Per å sjarmere en kvinne på fortauet ved å «snakke yeinki» og si: «Hallo, pai fæs!» Et av uttrykkene som brukes i serien er «det bitar grisen», som må være en blanding av «that beats everything» og «det ligner ikke grisen». Ifølge Einar Haugen finnes uttrykket i innvandrermiljøet.

Ofte kommer poengene av Pers mislykkede forsøk på å løse et annet problem, for eksempel når han bruker en «force-feeder» som ender med å sprenge grisen. Pers bror, Lars, er enda mindre praktisk anlagt. Han har dessuten vanskelig for å skjønne språket Ola og Per bruker, som når han ikke vet hva «sprayer’n» og «peisen» (poison, gift) er, og prøver å drepe potetbiller med øks.

Rosendahl var selv bonde, og var fra det norskdominerte Spring Grove-området i Minnesota. Dette ga ham spesiell kjennskap til norsk-amerikaneres levevis, og det skinner gjennom i serien. Den gir et interessant innblikk i den norsk-amerikanske kulturen på første halvdel av 1900-tallet. Boken er dessuten tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Gullvaskefat fra Leonhard Seppala

  •  (Foto/Photo)

Månedens gjenstand er et gullvaskefat gitt til Norsk utvandrermuseum av utvandreren, gullgraveren, hundekjøreren, idrettsmannen og folkehelten Leonhard Seppala.

Leonhard Seppala ble født 14. september 1877 i Skibotn. Han var av kvensk avstamning, med finsk som hjemmespråk. Familien var hardt arbeidende, men som kven hadde du ikke all verdens muligheter. En barndomsvenn kom hjem fra Amerika med lommene fulle av gull, og Seppala var ikke sen om å kaste seg rundt. Dette eventyret ville han ikke gå glipp av og reiste over Atlanteren. Seppala fant aldri gull. Om vinteren var hundesleden det mest effektive transportmiddelet i Alaskas villmark. Seppala viste seg å ha et ekstra godt lag med hundene. Han fikk i oppgave å trene et spann hunder som skulle trekke Roald Amundsen til Nordpolen. Turen ble avlyst grunnet første verdenskrig, og Seppala fikk overta hundene. Han begynte å delta i konkurranser og vant de fleste løp. Hans humane behandling av hundene ble lagt merke til.

Leonhard Seppala ble en legende innenfor hundekjørermiljøet og navnet hans er brukt i store løp som Iditarod i Alaska, i Femundsløpet og Finnmarksløpet i Norge. Leonhard Seppala donerte sin slede, de klær han brukte i Alaska under hundeløpene, samt sin gullgraverpanne til Norsk utvandrermuseum. Besøk museet for å se vår utstilling om Seppala og hans mange eventyr.  

Arbeids- og hverdagsklær

  •  (Foto/Photo)

Arbeids- og hverdagsklær brukt av Selmer Sauglow på farmen i Vining, Minnesota. I bruk ca. 1930-1970.

 Selmer Sauglow ble født 8. juni 1911 og var pionersønn til Adolf Soglo (Sauglo), hvis far var opprinnelig fra «Sauglo» i Skjåk og Henriette Stakvig fra Namdalen. Han var den yngste av 6 barn.

Selmer ble aldri gift og drev gården alle sine dager, og den lengste turen han tok fra gården i Vining var til Fergus Falls, Minnesota, ca. 40 km. unna, da han skulle kjøpe bil. Farmen var på ca. 640 mål (160 acres), og avlingen var for det meste havre, mais, poteter og høy. Selmers mor tok seg av arbeidet innomhus og pleide ham med mat, klær og kleslapping osv. inntil hun døde. Hvorpå hans ugifte søster, Anna Sauglow, lærerinne, gjorde det.

Klærne ble brukt i det daglige livet på farmen, og det hendte at Selmer også sov i dem da gradestokken sank til under -30 grader C. Familiens «pionerhus» var trekkfullt og kaldt. Junius Stenseth som har donert klærne til museet, sier at klærne er alminnelige arbeidsklær som ble brukt på farmene i Minnesota; plain, homely and practical farmer clothes.

 Selmer Sauglow døde 29. februar 1984, og ble gravlagt på Vining Lutheran Cemetary, Vining, Otter Tail County, Minnesota, USA. Selmer var onkel til giveren Junius Stenseth.

Norsk nybyggerliv i Natal 1882-1932

  •  (Foto/Photo)

Denne boka er hentet fra Norsk utvandrermuseums rikholdige bibliotek. Tittelen viser at norske utvandrere hadde mange reisemål. I 1882 reiste 50 personer, hovedsakelig fra Sunnmøre, til området nær misjonsstasjonen Marburg i provinsen som i dag heter KwaZulu-Natal langs sørøstkysten av Sør-Afrika. De aller fleste som utvandret fra Norge etter 1825 reiste til USA og Canada. De norske nybyggerne i Natal hadde flere fellestrekk med emigrantene til Nord-Amerika; de slo seg ned i et nybyggerområde sammen med folk fra samme bygd eller region, de dyrket jorda, dannet menigheter, bygde kirker og skoler for sine medlemmer, og de måtte forholde seg til flere andre folkegrupper, både innvandrere og innfødte, med engelsk som hovedmål. Den norske kolonien ved Marburg var likevel svært liten og landskap og dyreliv veldig forskjellig fra Nord-Amerika.

Boka er utgitt som «Festskrift i anledning De Norske Settleres 50-aarsjubileum i Marburg» i 1932. Den er på 165 sider og inneholder 14 kapitler. Kapitlene listes kronologisk, fra foranledningen til emigrasjonen, utreisen med hovedvekt på tilpasningsprosessen i det nye landet. Institusjoner som skole og kirke- og menighetsliv er viet egne kapitler. Egne kapitler er også viet vanskelighetene nybyggerne møtte i Natal, blant annet usikkerhet knyttet til møtet med de innfødte. Etter datidens syn var disse såkalt «ville» mennesker, men boka viser at forholdet mellom de hvite nybyggerne og de innfødte var godt. Boka gir et godt innblikk i hverdagslivet blant norske nybyggere i tiårene rundt forrige århundreskifte og deres opplevelser med et land som var så forskjellig fra deres hjemtrakter.

Amerikabrev skrevet av B.C. Peterson

  •  (Foto/Photo)

Amerikabrev

Norsk utvandrermuseum har ca. 9000 Amerikabrev i sine samlinger. Brevene var et viktig forbindelsesledd mellom utvandrere i Amerika og slekt og venner i Norge. De dannet et viktig bånd mellom personer på begge sider av Atlanteren før det ble vanlig med utbyggingen av raskere kommunikasjoner som telegraf, telefon og moderne skipsforbindelse over Atlanteren. Brevene var et viktig middel til å presentere Amerika som et aktuelt utvandrermål, men brevskriveren valgte selv hvor personlig han eller hun ønsket å være i forhold til å påvirke mottakeren til å utvandre. Gjennom amerikabrevene kunne avsenderen fortelle om nære og mer generelle saker, gjerne opplysninger om familien og kjente i Amerika, om priser på varer, jord og redskaper og om de generelle forholdene i landet. Da avsender og mottaker kjente hverandre.

Vi har valgt et originalt amerikabrev skrevet av B.C. Peterson, rektor ved Scandia College i Chicago. Dette var en handelshøyskole som også tilbød språkutdanning. Brevet er datert 23. oktober 1882, og det er stilet til brevskriverens onkel Ole Økelsrud i Ringsaker. Brevet er skrevet på norsk, som holdt seg som en vanlig målform mellom norskamerikanere og slekt og venner i Norge inn på 1900-tallet. I brevet presenterer brevskriveren seg selv for en onkel i Norge han aldri har møtt. Foranledningen til brevet er at B.C. Peterson venter faren på besøk. Faren bor trolig i Amerika, og førstnevnte vil gjerne vise faren et brev fra sin onkel Ole. Amerikabrevet danner i dette tilfellet et bånd mellom to slektninger som aldri før har truffet hverandre.

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Notatbok og kalender for kvinner

  •  (Foto/Photo)

Norske innvandrere i USA i 1880-årene ble kjent med et samfunn i utvikling. De ble kjent med et forbrukersamfunn som masseproduserte varer og tjenester, og tjenestesamfunn som var tilrettelagt for begge kjønn. Almanakker var et nyttig verktøy i dette samfunnet og inneholdt mye praktisk informasjon. Et eksempel på en slik almanakk er The Ladies’ Note-Book and Calendar. Norsk utvandrermuseum har 1881-utgaven av almanakken i sine samlinger, en utgave utgitt av World’s Dispensary Medical Association i Buffalo i staten New York. 

Den kombinerte almanakken og notatboken er på 26 sider og inneholder en kombinasjon av helseråd og nyttige oppskrifter for husholdningene, mens syv sider er avsatt til notater. Almanakken var tilpasset husmoren i det amerikanske samfunnet, og temaene var tilpasset hva man mente hun behøvde. Her er for eksempel flere sider viet til en Dr. Pierce og hans kur for ulike symptomer. I almanakken finnes blant annet en oversikt over «særpregede svakheter blant kvinner» med uttalelser fra lesere – fedre eller ektemenn – som anbefalte den anbefalte kuren. Dette understreker kjønnsrollene på den tiden, der kvinnen framsto som anonyme i et samfunn styrt av menn.   

Jakkemerker og norsk identitet

  •  (Foto/Photo)

Har du sett jakkemerker hos amerikanske slektninger med slagord som «Norsk of Course», «Legalize Lutefisk» eller «Uff Da»? Ved første øyekast virker budskapet humoristisk, men bruken av slike merker har en forklaring: de er knyttet til en symbolsk markering av en norsk-amerikansk etnisitet.

Mange etablerte skikker fortsatte i norsk-amerikanske miljøer langt inn på 1900-tallet, men klimaet for feiring av etnisk opphav i det amerikanske samfunnet har variert over tid, skriver historikeren Odd S. Lovoll i Det løfterike landet (Oslo: Universitetsforlaget, 1997). I 1960-årene fikk afroamerikanere større rettigheter som amerikanske statsborgere, og følgelig krevde også hvite etniske grupper sin plass i det amerikanske samfunnet. Bevisstgjøringen ga preg av en fornyelse, en renessanse, av etnisk opphav. Etnisk tilhørighet utviklet seg som en frivillig sak i det flerkulturelle amerikanske samfunnet, og det var akseptabelt at folk kunne identifisere seg med f.eks. en norsk etnisitet selv om de selv ikke hadde en dråpe norsk blod i årene. Det er i sammenheng med denne letingen etter tilhørighet og identitet blant vi må se på bruken av jakkemerkene: de tar for seg symbolikk som knytter seg til en etnisk kultur lenge etter at norskamerikanere har fjernet seg fra røttene.

Postordrekatalog

  •  (Foto/Photo)
    1/7
    (Bilde 1 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    2/7
    (Bilde 2 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    3/7
    (Bilde 3 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    4/7
    (Bilde 4 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    5/7
    (Bilde 5 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    6/7
    (Bilde 6 av 7)
  •  (Foto/Photo)
    7/7
    (Bilde 7 av 7)

Sears, Roebuck and Co. – bedre kjent som Sears – er en gammel, amerikansk kjøpesenterkjede som er kjent for sine postordrekataloger. Dette er et redigert opptrykk av en katalog fra 1900. Her kan man finne alt fra dagligvarer til norsk selfrakk og gravsteiner. Katalogen er rikt illustrert med detaljerte tegninger. 

Den mest merkverdige delen er kanskje medisinavdelingen, med en rekke suspekte produkter. Her tilbys bl.a. Dr. Worden’s Female Pills for All Female Diseases, «acknowledged as one of the Greatest Remedies of the age». Den beskrives som en blodrenser og et beroligende middel som skal hjelpe mot alle former for kvinnelig svakhet, inkludert hysteri og revmatisme. I tillegg skal den hjelpe mot hukommelsestap, pukkelrygg og mangel på ambisjon, m.m. De har dessuten elektriske belter mot «almost every known disease and weakness».

Andre produkter som tilbys er fremvisere for filmruller, konsertgrafofon med ørepropper («hearing tubes») for elleve personer, lekepistol som skyter små fallskjermer, damplokomotiv i miniatyr som går på alkohol, tre- og kullovner med stekeplater, kjerrer til hest, barnevogner med parasoller, isskap og kister; her finnes noe for alle!

George Washington, portrett fra skolestua

  •  (Foto/Photo)

Presidentinnsettelse i USA

Den 20. januar 2021 innsettes Joseph R. Biden jr. som USAs 46. president foran Capitolbygningen i USAs hovedstad Washington, D.C., og verdens øyne er rettet dit. Årets innsettelsesseremoni skjer imidlertid i en turbulent atmosfære preget av det voldelige angrepet på Kongressen 6. januar, flertallet i Representantenes hus sin påfølgende riksrettstiltale mot president Donald Trump, stengning av området rundt Kongressen og redsel for væpnede opptøyer.

Amerikanske presidentinnsettelser har imidlertid lange tradisjoner som kan føres tilbake til innsettelsen av George Washington i 1788. Innsettelsen av amerikanske presidenter har vært knyttet til faste prosedyrer og nasjonal symbolikk. Som regel finner innsettelsen sted foran Capitol, den føderale kongressbygningen i Washington, D.C., og det er vanlig at blant annet visepresidenten, representanter for myndighetene, tidligere presidenter og andre inviterte deltar. Programmet inneholder presidenten og visepresidentens edsavleggelse, som regel på Bibelen og en innsettelsestale etterfulgt av parader, bønner, taler og et ball.

Den amerikanske grunnloven av 1787 fastsatte 4. mars som innsettelsesdato for amerikanske presidenter. Med unntak av George Washington, fant alle innsettelser mellom 1793 til 1933 sted 4. mars. Bakgrunnen for datoen var å gi embetsmenn nok tid til å samle inn valgresultater etter valgdagen og at nye folkevalgte kandidater kunne foreta den lange reisen til hovedstaden. Moderniseringen av kommunikasjon og transport reduserte dette behovet etter hvert, og politikere begynte å arbeide for å endre datoen for innsettelse. I 1933 ble det 20. grunnlovstillegget vedtatt, der datoen for presidentens innsettelse ble justert til 20. januar hvert fjerde år. Det var Franklin D. Roosevelt som i 1937 ble den første til å gjennomføre sin edsavleggelse denne datoen.

Bilde av USAs første president George Washington fra skolestua, Leet-Christopher school house, ved Norsk utvandrermuseum.

Library of Congress, “Today in history – January 20” (tilgang 19.1.2021)

https://www.loc.gov/item/today-in-history/january-20/

National Archives, “George Washington's First Inaugural Address, April 30, 1789” (tilgang 19.1.2021) https://www.archives.gov/legislative/features/gw-inauguration

Thanksgiving-kort

  • Motiver fra Norsk utvandrermuseums postkortsamling. (Foto/Photo)
    Motiver fra Norsk utvandrermuseums postkortsamling.

Thanksgiving, som fra engelsk kan oversettes som «takksigelsesdag», er en årlig høytidsdag som feires både i USA, Canada og noen andre steder. Dagen feires i USA den fjerde torsdagen i november og i Canada den andre mandagen i oktober.

Historisk sett fører amerikansk tradisjon høytiden tilbake til pilegrimsfedrenes ankomst til kolonien Plymouth i New England i 1621. Pilegrimsfedrene var de ca. 100 første engelske kolonistene som reiste til USA, av religiøse årsaker, med skipet Mayflower i 1620. Gruppen hadde brutt med Church of England, som de mente ikke hadde jobbet ved innføringen av den protestantiske læren. Kolonien, som ligger i den nåværende staten Massachusetts, ble etablert på ruinene etter en indianerlandsby som ble lagt øde etter en epidemi. Kolonistene ankom stedet rett før vinteren satte inn, og halvparten døde den første vinteren, men takket være lokale indianere, overlevde resten av kolonistene. Ifølge myten knyttet til feiringen, skal pilegrimsfedrene høsten 1621 ha invitert deres indianervenner til en takkefest for å feire at de overlevde. Dette skal ha vært den første thanksgiving, og kolonistene og indianerne forble allierte i flere tiår framover. Senere kom innvandrerne i New England til å feire thanksgiving for å takke Gud etter betydelige hendelser, enten slutten på en tørkeperiode eller en militær seier.

I dag kjenner vi dagen som en anledning hvor familiemedlemmer i disse landene kommer sammen over et tradisjonelt måltid. Til dette hører gjerne fylt kalkun, poteter, tranebærsaus, gresskarpai og grønnsaker. I sin tilpasning til det amerikanske samfunnet, ble norske innvandrere og deres etterkommere kjent med høytiden thanksgiving og tok den i bruk. Se postkort nedenfor.

Høytiden er blitt særlig aktuell etter hvert som USA er blitt urbanisert. Thanksgiving er en form for høsttakkefest som ble feiret i Europa før utvandringen til dagens USA og Canada. Etter hvert som USA ble mer urbanisert og familiemedlemmer flyttet på seg, utviklet thanksgiving seg til en dag for å komme sammen. I dag tar mange fri den påfølgende fredagen for å få en langhelg. Høytiden er også gradvis blitt koblet til forbruksersamfunnet. Dagen etter thanksgiving, Black Friday, danner startskuddet for julehandelen der det legges fram mange tilbudsvarer. Ellers feires høytiden med parader og fotballkamper.

Kilder: 

Dybdahl, Audun, «Thanksgiving», Store norske leksikon, lest 16.11.2020, https://snl.no/Thanksgiving

Thanks giving kort

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Amerikansk trehjulssykkel

  •  (Foto/Photo)

Barn og unge er ofte en gruppe som er underrepresentert i formidlingen ved museene. Dette ønsker vi å rette litt på ved å presentere en amerikansk trehjulssykkel som månedens gjenstand ved Norsk utvandrermuseum i september. Sykkelen på bildet er produsert i USA. Den skal ha vært i bruk hos en norskamerikansk familie på Long Island i den amerikanske delstaten New York i begynnelsen av 1940-årene. En guttunge i denne familien brukte sykkelen i flere år før den ble brakt til Norge i 1948. I Norge ble sykkelen siden overtatt av Per Bjarne Elle, som vokste opp på Sørlandet. Han er fetter av gutten på Long Island og brukte sykkelen som guttunge i begynnelsen av 1950-årene. Det er Per Bjarne Elle som har gitt trehjulssykkelen til Norsk utvandrermuseum.

Sykkelen var i bruk blant gutter på begge sider av Atlanteren og er et eksempel på den tette kontakten som fantes mellom slektninger i Norge og på USAs østkyst i vår nære fortid. Mange norske immigranter hadde først bosatt seg på Manhattan fra 1870-årene der de fant seg arbeid i skipsverft, reparasjoner av skip, havneutbygging og annen virksomhet. Senere vokste det fram norske kolonier på Staten Island og i bydelen Brooklyn i New York. Mange av norskamerikanerne som bodde på Long Island, der trehjulssykkelen var i bruk, hadde flyttet dit fra bydelen Brooklyn. Helt fram til vår tid har det vært – og finnes fremdeles - mange forbindelseslinjer mellom familier fra lokalsamfunn på Sørlandet og norskamerikanske familier på USAs østkyst.

Kilder:

Berseth, Lois, «Norwegian Brooklyn» i The Norwegian American Weekly 7. juli 2015 (oppdatert 8. juli 2015), https://www.norwegianamerican.com/norwegian-brooklyn/

Lovoll, Odd S., Det løfterike landet. En norskamerikansk historie (Oslo: Universitetsforlaget, 1997).

Fane fra Sons of Norway

  • Fanen til Sons of Norway Oslo Lodge No. 2. (Foto/Photo)
    Fanen til Sons of Norway Oslo Lodge No. 2.

I forbindelse med 125-årsubileet for dannelsen av Sons of Norway, skulle foreningen i august 2020 ha arrangert Sons of Norway's International Convention i Ringsaker. På grunn av koronapandemien ble kongressen avlyst og utsatt til 2022. For å markere Sons of Norway sitt jubileum, vier vi månedens gjenstand til denne organisasjonen.

Den 16. januar 1895 ble foreningen Sons of Norway grunnlagt i den nordlige delen av Minneapolis hvor de norske innvandrerne hovedsakelig var trøndere. Av foreningens 18 grunnleggere var femten trøndere, blant dem seks født i Selbu, en født i Valdres, en i Christiania og en i Bergen. Mange selbygger tok seg arbeid i tømmerindustrien, som etablerte seg i den nordlige utkanten av Minneapolis. Etter utvandringen tok til fra Selbu, flyttet en rekke selbygger til Nord-Minneapolis i 1860-årene. Dette er et eksempel på det regionale bosetningsmønsteret som oppstår blant norske innvandrere. Å slå seg ned sammen med andre emigranter fra samme bygd eller region ga trygghet og sikkerhet for nykommerne. Det var stor utvandring fra Norge til Amerika på 1800-tallet med masseutvandring fra 1860-årene. De fleste norske innvandrerne i USA gikk inn i primærnæringene og bosatte seg på landsbygda, men flere flyttet til et mer variert arbeidsmarked i byene i en senere fase av utvandringen. Mange norske innvandrere deltok i organisasjonslivet for å dekke egne behov, både ved dannelsen av menigheter, utdanningsinstitusjoner men også ved at de opprettet verdslige foreninger som Sons of Norway.

Dannelsen av verdslige foreninger var et ledd i en innvandrergruppe sin tanke om å hjelpe nykommere. Allerede i 1769 ble «Societas Scandinaviensis» grunnlagt i Philadelphia, men det er først som følge av den regelmessige norske innvandringen til USA på 1800-tallet slike foreninger økte. I 1853 skal det være dannet en norsk forening i Boston og en norskdansk litterær forening i New York. Senere ble en rekke foreninger dannet i Chicago, blant annet «Nora» i 1860, som tre år senere ble omdøpt «Ordenen af Riddere af det Hvide Kors» og Den skandinaviske arbeiderforening af Amerika i 1870. Fra 1880-årene ble de to sistnevnte ordenene omdannet til forsikringsselskaper med hovedlosje og underlosjer i Midtvesten, påvirket av lignende mønster i amerikanske broderskapsforeninger. Sons of Norway tilhører denne tradisjonen av broderskap, som de første årene omfattet hemmelige opptaksseremonier og passord til møtene der medlemmene kalte hverandre «brødre». Da Sons of Norway ble dannet i 1895, hentet foreningen inspirasjon fra organisasjonsarbeid i Norge og USA.

I tillegg til Chicago ble Minneapolis den av de større byene i Midtvesten som mange norske innvandrere flyttet til. I 1869 ble en skandinavisk forening grunnlagt i byen, og mot slutten av århundret var Minneapolis et senter for norskamerikansk virksomhet. Sons of Norway oppstår som følge av de økonomiske nedgangstidene i 1890-årene, med konkurs i flere banker og arbeidsledighet. I en slik situasjon var det vanlig at privatpersoner kunne yte nødhjelp til hverandre, og her er kjernen bak opprettelsen av Sons of Norway: en organisasjon hvor norske kunne yte gjensidig hjelp til andre mennesker av samme bakgrunn i tilfelle sykdom og nød. Tømmernæringen besto av hardt arbeid, og det var ikke uvanlig med ulykker på arbeidsplassen.

Fra 1895 opplevde Sons of Norway en voksende medlemsmasse med ukentlige møter fra starten, og det utviklet seg gradvis et ønske om et broderskap med underavdelinger. Det første skrittet var dannelsen av en juridisk enhet med navnet «The Independent Order of Sons of Norway» sommeren 1898. Foreningen skulle gi hvert medlem en forsikringspolise fastsatt i vedtektene som skulle utbetales ved bortgang. Videre ble det innsamlet en årlig kontingent fra medlemmene, det ble dannet fond til dekning av generelle utgifter og et støttefond som skulle utbetales til avdøde medlemmer med god økonomi. I Article IV i Sons of Norways statutter står følgende: «For å bli medlem av denne foreningen må søkeren være en mann, enten norsk eller av norsk opphav, ha god moralsk karakter, ha god helse, være i stand til å ta seg av seg og sin familie og verken mer enn 50 år gammel eller yngre enn 20 år gammel.»

Fanen på bildet representerer altså den andre avdelingen (losjen) i den nye organisasjonen som ble dannet. I 1900 ble Dovre Lodge No. 3 dannet i den nordøstlige delen av Minneapolis. Samme år gikk styremedlemmene i de tre losjene sammen og dannet en «Supreme lodge» som fikk navnet «Sons of Norway». I årene 1900-1914 vokste nye losjer fram i Midtvesten, på Amerikas vestkyst (1903), østkyst (1911) og Alaska. Siden sluttet losjene på vestkysten seg til hovedlosjen i Minneapolis på grunn av et sterkt ønske om å samle nordmenn uansett bosted i Amerika. Losjer av Sons of Norway oppsto senere i Canada og i Norge. En tilsvarende orden bestående av kvinner, «Daughters of Norway», ble opprettet i 1897 og ble sammenslått med «Sons of Norway» i 1950. Da hadde kvinneordenen 3.500 medlemmer og brorskapet over 32.000 medlemmer. Sons of Norway er i dag oppdelt i åtte distrikter, seks i USA, et som omfatter British Columbia i Canada og et som omfatter Norge. I tillegg til tanken om gjensidig hjelp, hadde Sons of Norway også sterke bånd til fedrelandet og norsk kultur, og de fremmet i økende grad norskamerikanske interesser med eget medlemsblad, foredrag, økonomisk støtte til kulturarrangementer og de drev lobbyvirksomhet for å fremme norsk språk og kultur i det offentlige skolevesenet.

Redningsvest fra Oslofjord

  •  (Foto/Photo)

Månedens gjenstand er en redningsvest fra Oslofjord, et passasjerskip hos Den norske Amerikalinje (NAL).  Redningsvesten ble gitt til museet av Elbjørg Eide Dubbel, som er datter av Gudmund Eide som brukte redningsvesten.

Kyse i bomull

  •  (Foto/Photo)

Kyse i bomull. Gitt til museet av Sarah Lund i 2011.

Vimpel gitt av Bruce Hitman

  •  (Foto/Photo)

Vimpel, gitt til Norsk utvandrermuseum i 1991 av Bruce Hitman, Minneapolis, Minnesota.

Dramatikk på «Oslofjord» under andre verdenskrig

Da Norge ble invadert av tyske tropper 9. april 1940, ble Norge trukket inn i den andre verdenskrig. Utvandringen fra Norge til Amerika hadde pågått helt fram til da, gjennom hele mellomkrigstiden. Norske emigranter i denne tiden benyttet seg av skipene til Den norske Amerikalinje (NAL), et norsk rederi som ble etablert i 1913. Rederiets skip Kristianiafjord og Bergensfjordble satt i rute samme år. Kristianiafjord gikk på grunn og sank ved Cape Race i Canada i 1917, og året etter ble NALs tredje passasjerskip, Stavangerfjord, satt i drift. Skipene hadde passasjertrafikk fra Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen direkte til New York. Et nytt passasjerskip, Oslofjord, ble satt i rute av NAL i 1938.

Da andre verdenskrig brøt ut, lå Amerikalinjens skip Oslofjord og Bergensfjordved kai i New York. De ble rekvirert som troppe-transportskip, og etter flere måneder ble det besluttet at de skulle seile til England. Oslofjord ble imidlertid direkte berørt av krigen. Den 1. desember 1940, like utenfor munningen til Tyne, Newcastle, detonerte en akustisk mine midt under skipet, og under minesprengningen mistet et medlem av mannskapet livet. Gudmund Eide var 3. maskinist på Oslofjord da den ble minesprengt. Han brukte redningsvesten på bildet under redningsaksjonen. Gudmund Eide ble senere maskinsjef på den nye Oslofjord, og også på den nye Bergensfjord. Redningsvesten ble gitt til Norsk utvandrermuseum av Elbjørg Eide Dubbel, datter av Gudmund Eide som brukte redningsvesten. Passasjerskipet Oslofjord kan stå som symbol på den store innsatsen som ble lagt ned av mannskaper fra Den norske Amerikalinje under andre verdenskrig.

                Bergensfjord ankom Liverpool i god behold og overlevde krigen men ble senere solgt, mens Stavangerfjord ble værende i norske farvann. Det ble blant annet brukt som losjiskip for tyske soldater, men fra 1946 ble Stavangerfjord satt inn i ordinær rute mellom norske byer og New York. I 1949 skaffet NAL seg nye Oslofjord, et passasjerskip som ble oppkalt etter skipet som gikk på en mine ni år tidligere. Skipet ble satt inn i NALs ordinære rute som passasjerskip men ble også benyttet som cruiseskip. NAL hadde satset på cruisetrafikk og turisme siden innføringen av den nye innvandringsloven i USA av 1924, The Johnson-Reed Act, som hadde redusert den frie innvandringen fra Europa og påvirket all passasjertrafikk over Atlanteren.

Kilder:
Sebak, Per Kristian, «Den norske Amerikalinje» iStore norske leksikon, sist oppdatert 31.12.2019,  https://snl.no/Den_norske_Amerikalinje .

Endringer i klesstil blant norskamerikanske kvinner

Norske innvandrerkvinner fra norske bygder fortsatte å produsere hjemmelagde klær en stund etter de bosatte seg i det amerikanske samfunnet på 1800-tallet. Kvinnene brakte med seg rokker og annet redskap, og de kardet ull, spant, vevde og sydde tøyet i husstanden. Arbeidet kvinnene utførte i hjemmet bidro til at familien deres fikk en stabil økonomi. Ved å dele utstyr og egen arbeidskraft med andre kvinner og ved å samarbeide med dem, knyttet kvinner familier og lokalsamfunnet tettere sammen.

I amerikabrev nevnes det iblant at kvinner bør ta med seg tøy i stedet for ferdiglagde klesplagg fordi amerikanerne kledde seg annerledes. Amerikabrev er en god kilde til slike endringsprosesser som fant sted blant norske innvandrere i USA. Brevene gir innblikk i tankene til brevskriveren, og vi kommer nærmere hvordan personen tenkte om sin nye tilværelse. Mathilde Borderud i LaCrosse i Wisconsin skrev følgende i et brev til Maren, en venninne eller slektning hjemme i Norge, den 29. juni 1871:

[…] Her i LaCrosse er Fruentimrene umaadelig forfænget saa det er baade Synd og Skam at se en stor del af dem, for en Tid siden var det Moden at have kort Haar, saa klippede nesten alle og enhver af sig, og følgen deraf er nu at dem maa kjøbe bort den ene Daleren after den anden i Haar. (for det skal ogsaa være et meget stort atpaa Hoved) dog det er ikke Haar, det er kun nogetslags Lin, som er at faa ti hvad slags Kuløer man vil have, og før var det gjildest den som havde Mørkeste Haaret saa mange forvede det, nu er det modsat, nu klipper dem igjen af sig, og kjøber sig Lyse Farger, og dem priser Skandinavierne Lykkelige, fordi en stor del af dem har Lyst Haar. Og snører sig gjør dem saa dem ikke er Tykkere om Livet end en Veps, men det for dem ogsaa bøde for, for dem seer ud i Ansigtet som Aske.

Hverdagshatterne her er i lighed med nogle Gamledagse Norske (med store Bremmer) nogle bruger noget som kaldes Sjekert, og dem kan jeg ikke ligne med noget andet end om Man skar et kak ud af en Bøtte som var smal ned, det hakket skulde være saa det falt efter Halsen, Naturligvis, der omkring sætter et Stykke Tøy som henger langt ned over Ryggen, dem er Styge men Gode for Solen.[…]

Stads Hatterne ere Runde med smaa Bremmer, ligedan som Norske. Høyeste Moden er at sætte bremmerne ende til Veirs foran, gjør ogsaa du det Maren saa bliver du Amerikansk Dame.

Innvandrerkvinner brakte med seg en kunnskap som de kunne omsatte i klær og andre tekstiler innen familien, og på landsbygda ga saueavl ull til at kvinnene kunne lage klær ved spinning, veving, sying og strikking. Med økende velstand i USA ble imidlertid kvinner av innvandrergenerasjonen stilt overfor en annen mulighet: i stedet for å lage klærne selv, kunne de kjøpe ferdig garn eller billig tøy som var produsert for kommersielt salg. Det amerikanske samfunnet var i stor grad basert på en kapitalistisk økonomi, og på slutten av 1800-tallet utviklet det seg til et forbrukssamfunn med masseproduksjon av ulike produkter. Tilgjengeligheten av ferdigvarer førte i sin tur til at andelen hjemmeproduserte ullvarer sank i befolkningen. Norske innvandrerkvinner og -menn og deres etterkommere gikk gradvis over til amerikansk klesstil etter de hjemmeproduserte klærne ble slitt ut. I stedet for håndvevd ulltøy, gikk norske innvandrerkvinner over til å bruke tekstiler laget av bomull og andre stoffer. Kysen, som vist på bildet, er av bomull og er produsert i USA. Den ble gitt til Norsk utvandrermuseum i 2011 av Sarah Lund.

Endringen i klesstil gikk raskest blant unge, ugifte norske kvinner som tok seg lønnet arbeid i amerikanske hjem. De lærte seg raskt både det engelske språket og amerikanske skikker, og den nye kunnskapen brakte de med seg videre da de senere stiftet familie.

               

Kilder:

Gilbertson, Laurann, «Textile Production in Norwegian America» i Betty A. Bergland og Lori Ann Lahlum (red.), Norwegian American Women: Migration, Communities, and Identities (St. Paul: Minnesota Historical Society Press, 2011): 157-180.

Lagerquist, L. DeAne, In America the Men Milk the Cows (Brooklyn, New York:Carlson Publishing, Inc., 1991).

Vimpelen er laget i St. Paul, Minnesota i forbindelse med feiringen av hundreårsjubileet av den norske grunnloven i 1914. 

1914 - Eidsvolljubileet

1914 var et spesielt år både i Norge og blant norskamerikanerne. Da besøkte ca. 20 000 norskamerikanere hjemlandet i anledning hundreårsjubileet for den norske grunnloven, også kalt Eidsvolljubileet. I Frognerparken i Oslo ble det arrangert en stor utstilling, blant annet en avdeling for det utflyttede Norge. Her kan nevnes at det var ved denne utstillingen tanken om et norsk utvandrermuseum først har oppstått. Eidsvolljubileet ble feiret overalt i Amerika hvor det bodde norskamerikanere, men det var tvillingbyene Minneapolis og St. Paul som hadde den største feiringen av den norske nasjonaldagen med en tre dagers festival. Vimpelen nedenfor ble laget til denne anledningen.

Eidsvolljubileet i Minneapolis og St. Paul ble innledet med to prosesjoner, en fra hver av byene med tusenvis av mennesker som sto oppstilt langs paraderutene. En del av disse hadde norske bunader, musikkorps spilte, flåter på hjul framstilte både eidsvollsforsamlingen og vikinger i vikingskip. En egen flåte var viet kvinnesaken og at kvinner nå hadde stemmerett i Norge men ennå ikke i hele USA. De to prosesjonene kom sammen på utstillingsområdet mellom de to byene, og på festplassen der ble hovedfeiringen holdt. Her var innslag med underholdning, møter mellom medlemmer av ulike bygdelag og veteraner fra det «norske» 15. Wisconsin fra borgerkrigens dager. Det var stor entusiasme i den norskamerikanske befolkningen, hvor kirkene mintes den norske nasjonaldagen i sine gudstjenester, hvor akademiske institusjoner grunnlagt av norske innvandrere hadde underholdning, og hvor framtredende norske politikere var til stede.

Feiringen blandet både norske tradisjoner og amerikanske verdier. For det første markerte dagen innvandrernes styrke i det amerikanske samfunnet og styrket deres identitet som norskamerikanere. For det andre kan feiringen tolkes i like stor grad som en feiring av amerikanske idealer om frihet og patriotisme, noe som passet inn i et amerikansk selvbilde og som gjorde gruppen akseptabel i amerikanske omgivelser.

Hentet fra Odd S. Lovoll, Det løfterike landet. En norskamerikansk historie (Oslo: Universitetsforlaget, 1997).

  • 17. maiprogram 1905 i Minneapolis. Kilde: Norsk utvandrermuseum. (Foto/Photo)
    1/1
    17. maiprogram 1905 i Minneapolis. Kilde: Norsk utvandrermuseum.

17. maifeiring i USA

Når vi feirer 17. mai her i landet, er det viktig å huske på at nasjonaldagen også blir feiret mange steder utenfor Norge hvor norske personer og deres etterkommere har slått seg ned. Blant annet feiret de den nasjonaldagen i Amerika. Allerede i 1837 ble det meldt at 17. mai ble feiret om bord på emigrantskuta «Ægir» med kanonsalutt og en skål for fedrelandet. Den norske nasjonaldagen ble det fremste etniske symbolet for norskamerikanerne. Norske innvandrere og deres etterkommere samlet seg 17. mai, både i byer og på landet, i kirker og i andre forsamlingslokaler for å minnes nasjonaldagen til landet hvor de hadde sine røtter.

På 1800-tallet var feiringen av den norske nasjonaldagen feiret privat, men rundt forrige hundreårsskifte gikk flere foreninger sammen om å feire dagen. Feiringen i 1905 skjedde bare tre uker før unionsbruddet 7. juni 1905, og den nasjonale bølgen for norsk selvstendighet skapte en sterk patriotisme blant norskamerikanerne. Den norske selvstendigheten i 1905 førte til en oppblomstring i norskamerikansk kultur, og de neste par tiårene sto denne kulturen på toppen av sin velmakt.