Den hemmelige amerikakista

– Jeg visste ingenting.

Foran seg på bordet i den lille vinterhagen har Magne Ivar Mellem lagt fram en tykk, mørk ringperm. Papirene er bevart i plast og kjemper om plassen. Ivrig slektsforsker har han vært siden starten på 80-tallet. Noe kunnskap har han funnet på nett, annet via informanter og mye har han sporet under reiser «over there». Men dette? En hel kiste med interessant og temmelig unik informasjon? Hvordan reagere når en får noe slikt nesten servert rett i fanget?  

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro jeg, innrømmer Mellem. Kan det virkelig være tilfeldig?

Allerede i en alder av 12 - 13 år likte Magne Ivar å lytte til bestefarens historier. – Fortell om brødrene dine da, ba pjokken. Og bestefar Oskar skuffet aldri. Nå var det bare å sett seg godt til rette og lytte. Det den unge slektsforskeren imidlertid ikke visste den gangen var at spørsmålet med fordel burde vært formulert på et annet vis. Magne Ivar ler litt oppgitt: – Jeg visste det jo ikke da, men det jeg skulle gjort var å heller vært nysgjerrig på bestefarens onkler. På en annen side: Hvordan spørre om noe man ikke kjenner til?

Nå er det for seint, men ved hjelp av omveier som internett, slektsgranskning og også flaks, har Magne Ivar kommet et godt stykke på vei. Jammen har han ikke også fått drahjelp.

Målet var altså å spore opp bestefarens onkler, Johannes og Arne Olsen.

– Finner desse, da reiser jeg tvert!

Den eneste ledetråden han hadde var imidlertid bare et ørlite frimerke fra poststemplet Neillsville. – Mine foreldre fant frimerket da de ryddet etter besteforeldrene mine, forteller Magne Ivar. Med litt hjelp fra et annet familiemedlem bosatt i Illinois, fant han raskt fram til resten av slekta. Nå gikk ting så fort for seg at solungen knapt klarte å henge med på sitt eget prosjekt. Etter bare tre uker fikk han kontakt med en viss Kenneth Arne Olsen. Norskamerikaneren mente bestemt at han kunne hjelpe til med jakten videre. Straks ble billetten til Amerika betalt og på flyplassen i Minneapolis sto Kenneth Arne med åpne armer. Han skulle viste seg å være barnebarn til onkelen, Arne Olsen som emigrerte i 1879 og hadde sågar arvet gamleonkelens fornavn. Ikke nok med det. Spontant ble det sendt ut en innkalling til slektsstevne. Her var det ikke nødvendig for den norske slektningen fra Solør å ta noen DNA-test av deltakerne. Alle lignet jo! Det skulle også vise seg at Kenneth Arne var selveste borgermesteren i Neillsville, Wisconsin. Han hadde selvsagt kontaktene i orden og i fremtiden ble han Magne Ivars personlige informant.

Tilbake i Norge hadde Ivar Magne kofferten, kamera og ikke minst hodet fullt av opplevelser og inntrykk. En rekke nye venner og familiemedlemmer hadde han også fått på kjøpet. Bedre kunne det vel ikke bli? Det skulle vise seg at jo. Nå hadde snøballen begynt å rulle. Magne Ivar forteller: – Via en ivrig slektsforsker og en kontakt jeg har i Arkdale, fikk jeg vite om en kiste som visst nok skulle stamme fra en norsk familie ved navn Mikkelson. Den var donert til Trinity Lutherian Church i Arkdale i staten Wisconsin. Året var 2009 og Mellem kunne ikke dy seg. På nytt måtte han ut og reise.

Når Mellem nå skal fortelle hva som skjedde, må han nesten holde seg fast i bordkanten. Han som ellers er sindig av natur, kan ikke sitte rolig i stolen. Nå viser det seg nemlig at det ikke bare var slekt på farssiden som utvandret til Amerika. Greina på morssida gjorde det samme. På denne siden var man i tillegg fornuftige nok til å spare på all dokumentasjon, det vær seg menyer, billetter, anbefalinger, diplomer, ikke minst fotografier og brev.

Magne Ivar ser ned i papirene, men sannheten er at han kan alle navn og årstall på rams.

– I 1852 reiste Mikkel Olsen og kona Mari Eriksdatter til Amerika sammen med sønnen Mattis Mikkelsen. Mattis var sønn av Mikkels første kone, men antagelig var det han som var den store drivkraften her for slik var det gjerne på den tiden: – Barna tok med seg foreldrene sine og reiste. For hva annet kunne de gjøre? I Solør var framtiden mørk og i tre år på rad hadde bygda blitt utsatt for uår.

 – Kønn og pottis frøys før det var ferdi.

Familien slo seg først ned i staten Pennsylvania, rettere sagt i Oleana, også kalt det nye Norge og Ole Bulls rike, men som i virkeligheten nok var noe annet enn et rike. På folkemunne ble området kalt « The black forrest», eller på norsk: «Den mørke skogen», men kunne like gjerne het «Den døde skogen».  Her var det svært karrige forhold. Etter en stund flyttet den lille familien Arkdale, Adams County, Wisconsin. De bosatte seg her og vendte aldri tilbake til gamlelandet Norge. Kontakten var likevel ikke brutt. Etter den tidens forhold opprettholdt de en kontinuerlig og reint flittig kontakt med slekta der hjemme. Og hvordan vet Ivar Magne dette i dag? Jo, i det samme han kunne bekrefte at Mikael Olsen var hans tipp-tipp-tippoldefar, ble det liv i menigheten i Arkdale. Oppe på loftet stod det nemlig ei gedigen kiste. Om han ikke ville se noe av det som lå i den?

– Je har itte støle med meg noe som helst, forsikrer Magne Ivar og klapper på ringpermen som om den skulle være en stortromme. Alle dokumenter her er bare kopier. Originalene ligger fortsatt trygt oppbevart i amerikakista, men papirene som nå befinner seg på Flisa har likevel en viss affeksjonsverdi. Nyttige fakta, årstall, priser og ikke minst bevis på at det gjennom flere generasjoner var kommunikasjon mellom slektas medlemmer i Norge og USA.

Etter store begivenheter, bryllup og konfirmasjoner, ble medlemmene avfotografert og disse ble sendt att og fram over Atlanteren. Foruten en førte utgave av Ibsens samlede verker, var det i kista tre generasjoners korrespondanse.

Den Amerikanske sørstatens takkebrev til Mathias Mikkelson, for hans tro tjeneste som soldat under den Amerikanske Borgerkrigen er en av de verdifulle dokumentene i denne kista. Et annet fantastisk funn er reisebrevene som Martin Mikkelson sendte til barna der hjemme. I 1914 bestemte nemlig Martin og kona Gurine seg for å avlegge gamlelandet Norge et besøk. De er begge i 60-årene, innser kanskje at det er nå eller aldri, men bruker Verdensutstillingen som nå arrangeres i Oslo, som en naturlig anledning. I tillegg er ekteparet interessert i å komme på gamle trakter og besøke både i Solør.

– Martin Mikkelson var en direkte etterkommer etter den første emigranten Mattis Olsen, forklarer Magne Ivar og peker på et sorthvitt fotografi av et høytidelig reisefølge. Også reisebrevene er ført med stø hånd og med sirlig skrift, men med et språk som veksler mellom norsk og engelsk! Tenk, gjennom flere generasjoner var det norske språket nesten intakt!

Ikke desto mindre vister det seg at ekteparet har vært på tur like i nærheten av huset der Magne Ivar bor i dag og med stor sannsynlighet karret seg opp på distriktets eneste høyde, Kjølaberget. Reiseskildringene er tydelige bevis på dette og ekstra eksotisk blir det siden Mikkel nå velger å skrive på engelsk: – To day we climbed a mountain and got a grand view of Solør. En måned etter er ekteparet på vei tilbake over Atlanteren. Det er i grevens tid. Billetten er stemplet 17. august 1914. Første verdenskrig er rett rundt hjørnet.

Er det krigen som kommer i veien for at kontakten opprettholdes? Eller etablere det seg en ny og distansert holdning til slektningene som reiste? Uansett, her stopper kommunikasjonen mellom Magne Ivars slekt i Norge og USA. Magne Ivar siterer bestemor Marie Langerud Karlstad etter beste evne: – De som har reist, de har reist. I over hundre år tilbake hadde det vært tradisjon å holde kontakt med slektningene i Amerika, men med denne generasjonen skjedde det en tørke. Mer var det ikke å snakke om. Maries holdning var antagelig ikke unik. Myndighetene i Norge nøret opp under et nytt syn på dem som dro: For burde de ikke heller blitt? Hadde de ikke egentlig sviktet? Nei, de som hadde reist, de måtte man anse som borte.

I og med ei kiste på et loft hos en fremmed liten kirke i staten Wisconsin, var Mellems slektninger ikke borte likevel. Tre ganger har han Ivar Magne besøkt slekt i det forjettede land. Nå mener han det får holde og reiser helst bare via internett.

Den store mørke ringpermen og dokumentene som er spart i denne vitner om en fabelaktig historie og informasjonen som slektsforskeren ikke en gang hadde oppsøkt, fant på et underlig vis veien fram til ham. En gang på 70-tallet visste Magne Ivar ingenting. Nå vet han mye. En ting er også historien. En annen ting er kontakten med menneskene, slekta:

– Je har dåm og je kan ta kontakt nær je vil!