Hjem, det er en stemning

– Det er noe som heter etnisitet, og så er det noe som heter nasjonal tilhørighet. Lilav Abdurrahman Ali (20) smiler fornøyd. – Min etnisitet er kurdisk, min nasjonale tilhørighet er Norge. Det er dette hun svarer når noen våger seg til å spørre hvor hun er fra – egentlig.

Nå drømmer hun også om å eie en norsk bunad, men understreker behovet: – Det er ikke nødvendigvis for å passe inn, men fordi jeg ønsker å hedre den norske delen av meg. Hvis det er en kurdisk høytid, da kan jeg velge en kurdisk folkedrakt.

Ville bli som dem

Å akseptere og leve opp til forventninger og normer knyttet til to kulturer har imidlertid ikke alltid vært lett. – Som 15-åring ville jeg bare smelte inn med vennene mine og bli som dem, forteller hun, bøyer hodet ørlite grann, senker stemmen en anelse: – Men det likte foreldrene mine dårlig.

I dag er Lilav Abdurrahman Ali på vei til seminaret Ung på Flukt i regi av Crossings 200, Press – redd Barnas Ungdom og Folkehøyskolerådet. Her skal hun delta i en panelsamtale sammen med forfatter Kristina Quintano, stortingsrepresentant Even Eriksen statssekretær for jurist- og beredskapsdepartementet, samt sosiolog og forsker Jean-Paul Brekke. Lilav representerer seg selv, men er også ambassadør for organisasjonen Stopp hatprat. Arrangementet er lagt til Interkulturelt museum. I samme bygg lå an gang Grønlands gamle politistasjon. Lilav kan ikke annet enn å undre. – Var det hit familien Ali kom høsten 2015? Nei, hun husker ikke, stoler ikke på minnene. – Jeg har ikke tall på alle gangene vi har måttet flytte i løpet av livet mitt. Vi bodde på gymsaler den ene dagen og hotell for flyktninger den andre.

Fra sør til nord

For seks år siden fikk familien bestående av far, mor, tre brødre og storesøster Lilav, beskjed om å flytte fra Arendal i sør til Straumen i nord, cirka en time nord for Bodø. I ettertid mener 20 åringer at det er utfordringer med en slik metode. – Når de flyttet oss til Nord-Norge var kanskje det kanskje med et mål om integrering, sier hun og tar en kort pause: – Ja, for i teorien er det jo en mulighet for dette når du plasserer en flyktningfamilie i en bygd med bare etnisk norske mennesker. Da er man jo tvunget til å bli en del av samfunnet, ikke sant?

Spørsmålet er retorisk og nå, etter to år på hybel i Oslo, er hun i stand til å se det hele fra utsiden. – Da vi kom var ingen der som hadde verken forståelse eller kunnskap om mottak og behandling av flyktninger. De som jobba i kommunen tenke på det praktiske og la ting til rette. Siden var det stopp. Jeg fikk ikke tilbud om samtaletimer og det var ingen som spurte meg hva jeg hadde opplevd på veien hit.

 

Hjertevarme

Fremdeles bor familien Ali på Straumen, men er det et hjem? Lilav trekker på skuldrene.

– En base kanskje? Når hun er alene, da kan hun lengte dit, men like gjerne til familien i Syria. – Jeg føler meg mest hjemme er når jeg er sammen med storfamilien. Når jeg er med bestemor, bestefar, tantene mine og onklene mine. Vi har en herlig, kurdisk humor som bare kurdere forstår. Jeg har alltid følt felleskapet som når jeg er sammen med dem. Det kan ikke forklares. Vi er gjestfrie, bryr oss om hverandre og både tenker og handler ut fra hjertet.

Lilav peker. – Dette var min første hybeladresse i Oslo i 2023. Heimdalsgata står det på en skilt. Men heim? – Helt ærlig, andre kan bli glade i huset sitt, eller en ting. En bamse for eksempel, men jeg har aldri knyttet meg emosjonelt til ting. Lilav kikker inn i bakgården, ansiktet hennes er åpent, men røper samtidig ingen glede ved gjensynet. Ingen melankoli.

– Kanskje er distanseringen en slags forsvarsmekanisme? Filosoferer hun: – Kan det være et resultat av alt jeg har opplevd i livet? Ja, et forsøk på å forsvare meg selv?

Om det er traumene, en rastløshet eller også et mål om å være selvstendig som gjør at hun stadig skifter adresser, nei det kan hun ikke helt svare på. I dag studerer hun statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun er også ansatt som assistent i en barnehage og jobber hundre prosent. – Jeg bor alene og har mitt eget liv. Jeg har fri vilje, frihet og en større fred med meg selv.

Gud, hvorfor gjør du dette?

Slik har det imidlertid ikke alltid vært. – Foreldrene mine har ofte vært nedtrykte og det smittet over på oss barna, forteller hun og legger ikke skjul på at hun nok har hatt mer ansvar enn mange andre på samme alder. Bevisst eller ubevisst begynte Lilav å vende seg bort. Ikke bare fra familien, men også fra som muslimske tro. – Jeg husker at jeg satt, og gråt og gråt og tenkte, Gud hvorfor gjør du dette?

På vg1 søkte Lilav seg til en videregående skole i Bodø. Hver morgen måtte hun stå opp klokka fem for å rekke skolen 08.30. Hun var mer borte enn hjemme. Hele tiden vokste ønsket om å flytte for seg selv. Kunne drømmen gå i oppfyllelse bare hun startet på VG2? Lilav forberedte seg godt, valgte seg en solskinnsdag og henvendte seg til faren sin: – Se på denne hybelen på denne annonsen, tror du ikke jeg vil få det fint her?

– Tenk, stråler Lilav i dag. – Han sa ja! Han sa ja! Det positive svaret fra faren mener Lilav også kan ha effekt langt ut over hennes egen situasjon. Og her skinner den kurdiske kulturen igjennom i det hun sier og gjør. – Nordmenn er mer individorientert, vi kurdere har en mer kollektiv tilnærming. At jeg kunne flytte for meg selv, 15 år gammel, at noe slikt kunne skje, det handler ikke bare om meg, det betyr at det er håp for andre jenter også at flere jenter å bli fri!

I mer enn en time har Lilav Abdurrahman Ali vandret på gamle trakter på Grønland i Oslo. Hun har gått, stanset og fortalt. – Jeg er en person som må snakke for å prosessere ting, sier hun.

Av venner og slekt blir hun beskrevet som en person som fører folk sammen, en magnet, et lim. Hvis de trenger energi, kommer de til henne. Hvis de trenger trøst, kommer de til henne. I så måte er Lilav selv et som et hjem å regne. For et hjem, det er ikke nødvendigvis er hus, det er følelsen av felleskap – en stemning