Canada: en viktig destinasjon for norske emigranter

Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga nevner at norrøne oppdagelsesreisende som Leiv Eiriksson og senere hans svigersønn Torfinn Karlsevne nådde Vinland på kysten av Nord-Amerika. Arkeologiske utgravninger ledet av arkeolog Anne Stine Ingstad og mannen Helge Ingstad i 1960-årene førte til oppdagelsen av et norrønt bosetningsområde ved L’Anse aux Meadows nær den nordlige spissen av Newfoundland i Canada. Fra slutten av 1800-tallet løftet toneangivende norsk-amerikanere fram sagaenes beretning om Leiv Eiriksson og hans vinlandsferd som en såkalt “homecoming myth”. Fokuset på at nordmenn “oppdaget” Amerika ga ifølge initiativtakerne norsk-amerikanerne en rett til å bli akseptert som ekte amerikanere.

I denne argumentasjonen ble imidlertid de canadiske urbefolkningene forbigått med taushet. Urbefolkningene i Canada omfatter First Nations, Inuit og Métis. First Nations var de opprinnelige beboerne av dagens Canada, oftest sør for Arktis, mens inuittene i stor grad har hatt tilhold i de nordlige regionene i Canada. Métis er etterkommere etter europeere og urfolk, og mange métis har tradisjonelt bodd I prærieprovinsene og Ontario men også i andre deler av landet. 

Quebec ble den viktigste transitthavnen for norske innvandrere mellom 1850 og til masseutvandringen startet I Norge i andre halvdel av 1860-årene. St. Lawrence-elva ble en gjennomfartsåre for emigranter som reiste via de store sjøene på grensen mellom Canada og USA til det øvre Midt-Vesten. Overgangen til Quebec som hovedhavn kom som en følge av økte priser på billetter innført av den amerikanske kongressen og staten New York. Dessuten var reiseruten med dampskip via de store sjøene kortere fra Norge til norske bosetningsområder i det øvre Midt-Vesten enn via New York. Selv om de fleste norske innvandrere kom via Quebec, var ikke byen eneste mottakshavn for norske emigrantskip. Flere skip hadde anløp ved St. John i New Brunswick, Halifax i Nova Scotia, Gaspé i Gaspesia og Montreal.

Selv om tusener av norske innvandrere ankom Quebec, var Canada i hovedsak et transittland for norske og andre skandinaviske innvandrere til USA fram til 1890-årene. Quebec ble en viktig anløpshavn for norske innvandrere og handelsskip som transporterte tømmer etter opphevelsen av British Navigation Act i 1849. Loven, opprinnelig fra 1651, slo fast at all eksport til koloniene måtte fraktes på engelske skip til det britiske markedet, og dessuten måtte all import fra koloniene komme via England. I Norge ble Christiania (Oslo) og Bergen de viktigste havnene for norske emigranter, men både Drammen, Trondheim og andre byer og tettsteder hadde amerikafart i perioder på 1800-tallet.

Det finnes beretninger om at enkelte norske innvandrere bodde innenfor Canadas grenser i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Ifølge Gulbrand Loken var Willard Ferdinand Wentzel i tjeneste for North West Company i Athabasca- and Mackenzie-regionene i pelsjegerperioden på begynnelsen av 1800-tallet. Han deltok på Sir John Franklin sine ekspedisjoner i 1819-1820 for å utforske kysten i polare strøk fra Coppermine River i provinsene Nordvestterritoriene og Nunavut i det nordlige Canada. Han giftet seg med en kvinne av urfolksbakgrunn og snakket det lokale urspråket. Han skal ha fått urfolkets tillit som leder for en local handelsstasjon.

I 1815 var 15 nordmenn oppført som bosettere i nybyggerområdene ved Red River. Blant dem finner vi menn med navnet Holte, Peter Dahl, Peter Isaacson og Nils Muller. Mellom 1812 og 1815 brakte Lord Selkirk nybyggere til utløpet av Red River I dagens Winnipeg. De var rekruttert for å bygge vinterveier som forbandt York Factory ved Hudson-bukta til innlandet. De ble ansett å tåle kalde vintere og å være sterke, ressurssterke og pålitelige til å kunne utføre jobben. Norske innvandrere dannet nybyggerområder i Bury, Waterville og Gaspé in provinsen Quebec i 1850- og 1860-årene, men de ble av kort varighet. Statene I det øvre Midt-Vesten I USA hadde suksessrike kampanjer for å trekke til seg nybyggere, mens canadiske myndigheter i stor grad mislyktes. Dessuten var det mer komplisert å kjøpe land i Canada enn i USA, og arbeidere hadde større økonomiske muligheter i USA.

Det fantes krefter blant de canadiske myndighetene som arbeidet for å trekke til seg innvandrere fra Europa. Provinsen Øvre Canada startet i 1854 distribusjon av pamfletter som var oversatt til europeiske språk, også norsk, og sendte tusener av disse til Norge. I 1867 ble de to Canada-provinsene slått sammen til en konføderasjon, Dominion of Canada. Innvandringsdepartementet i dominionen innførte en aktiv kampanje for å trekke til seg bønder og unge jordbruksarbeidere fra Europa og USA. I 1870-årene reklamerte Canada I mange aviser i Norge og de andre skandinaviske landene, og reklamemateriell på de enkelte språkene ble sendt dit.
Som næring ble pelsjegervirksomheten på 1800-tallet avløst av en større satsing på jordbruk. Den canadiske regjeringen ivret for å fremme fordelene ved å bosette seg i Canada både I norske og skandinaviske aviser. Dessuten delte spesialagenter for utvandring og transport pamfletter på norsk. Byggingen av jernbanen Canadian Pacific Railway åpnet den nordvestlige delen av Canada for bosetning. Jernbanen nådde British Columbia i 1885, og jernbanelinjene kom da til å forene Canada. Jernbaneselskapet drev Canadian Pacific Line med dampskipsrute fra Liverpool til Quebec og St. John. Dette gjorde det lettere for innvandrere å reise fra en canadisk havneby med Canadian Pacific Railway til det vestlige Canada.

Kampanjen for å trekke til seg norske og andre europeiske innvandrere ble intensivert I 1890-årene. Under ledelsen av den liberale Sir Wilfrid Laurier og de aggressive kampanjene til innenriksminister Sir Clifford Sifton fremmet Canada nye, virkningsfulle tiltak for å trekke til seg innvandrere. Som følge av disse kampanjene, kom tallrike norske innvandrere for å ta seg land i de vestlige prærieprovinsene Manitoba, Saskatchewan og Alberta og dessuten British Columbia. De første norske innvandrerne kom fra USA, særlig fra statene i det øvre Midt-Vesten som Wisconsin, Minnesota og Sør- og Nord-Dakota. Jordbrukressursene i regionen var begynt å ta slutt, og I tillegg kom nedgangstider I jordbruket fra midten av 1880-årene og en krise I jordbruket I 1893. Krisene skapte muligheter for arbeidere og farmere som leide eiendom til å få frie jordbrukseiendommer og gratis transport hvis de ville besøke de canadiske prærieprovinsene. Som følge av denne utviklingen, migrerte en stor strøm av norske innvandrere og andre generasjons norskamerikanere til Canada i 1890-årene.

De canadiske urbefolkningene ble, i likhet med urbefolkningen i USA, fordrevet fra sine tradisjonelle bosetningsområder som følge av kolonialisme og planer om en storstilt utvikling av landet. Som følge av inngåelse av traktater med myndighetene, innføring av internatskoler for å “sivilisere” urbefolkningen eller som følge av andre overenskomster måtte befolkningene flyttet til nye landområder som myndighetene skaffet til dem. Som følge av den koloniale politikken ble urbefolkningene flyttet bort fra deres tradisjonelle ressurser og levesett. Deres etterkommere lever i dag med traumer som følge av denne politikken. Som følge av fordrivelsen til reservater og definerte bosetningsområder ligger flere urfolkssamfunn i dag i områder med dårlig infrastruktur og med lav beredskap for naturkatastrofer som flom og præriebranner.

Camp Little Norway i Toronto ble sommeren 1940 en treningsbase for norske piloter under andre verdenskrig. Dette var trolig den første treningsleiren for flyvåpenet til en fremmed nasjon på canadisk jord. Etter å ha avsluttet grunntrening i Little Norway ble studentene godtatt som del av British Commonwealth Air Training Plan og ble fordelt til ulike skoler I Canada. Til sammen fikk ca. 7000 personer sin opptrening i Little Norway i årene 1941-45.

Nordmenn i Canada har utviklet seg fra å være innvandrere, enten fra USA eller Norge, og snakket selv norsk. Mange har behold norske tradisjoner i sitt nye hjemland. De har gradvis utviklet en Norsk-canadisk identitet etter hvert som det engelske språket erstattet Norsk i Kirke og søndagsskole. Norskspråklige aviser som ble utgitt sluttet etter hvert å komme ut. Nordmenn er blitt norsk-canadiere men har behold etniske tradisjoner knyttet til mat, festivaler men også en felles minnekultur om Norge.

Nordmennene i Canada var stort sett lutheranere. Da norske nybyggerområder spredte seg fra Midt-Vesten til Canda, overførte norsk-amerikanerne en luthersk kirke som hadde sitt grunnlag I Amerika. Flere av kirkeretningene som norske innvandrere hadde etablert i USA ble overført til canadisk jord. Nordmenn etablerte også høyere utdanningsinstitusjoner til Canada som for eksempel Camrose Lutheran College i Alberta, i dag kjent som University of Alberta-Augustana campus, og Outlook College I Saskatchewan. Nordmenn grunnla også en etnisk norskspråklig presse i Canada. Gudstjenester og søndagsskoler ble holdt på norsk språk i flere tiår.

Etter norsk statistikk hadde totalt 38.661 nordmenn Canada som sitt endelige reisemål I perioden 1886-1930. Kun 783 nordmenn er imidlertid registrert som innflyttere til Canada I perioden 1886-1900 Hele 54 prosent av de norske innvandrerne kom til Canada i 1920-årene på grunn av at USA innførte restriksjoner på innvandringen. I alt er ca. 10.000 nordmenn innvandret til Canada etter andre verdenskrig.

Ifølge folketellingen i Dominion of Canada i 1921, rapporterte 68.856 at de var av norsk etnisitet. Av disse var ca. en tredjedel født i USA, en tredjedel i Norge og en tredjedel i Canada.  Ifølge den canadiske folketellingen av 2011 oppgav totalt 452,705 canadiere seg som norske. Av dem var 44.075 født i Norge, mens de andre oppgav at de var av norsk opphav.