Nordboere har reist til Amerika siden vikingtida. Tufter på L’Anse aux Meadows i Newfoundland, Canada, viser at Leif Eiriksson eller andre skapte ei norsk busetting der ca. år 1000. På 1600-tallet slo nordmenn seg ned i New Sweden eller New Amsterdam i dagens New York. Og enkelte norske sjømenn gikk i land og slo seg ned i havnebyene på USAs østkyst. Men i 1825 skjedde det ei viktig endring i migrasjonsmønsteret. Nordmenn begynte å organisere seg i grupper, gjerne med en leder, de reiste sammen og slo seg ned i samme området når de kom fram, skapte norske samfunn som tok vare på norsk språk og kultur.
Crossings 200 tar utgangspunkt i seilinga av sluppen Restauration fra Stavanger til New York. Båten seilte 4.-5. juli 1825 med 52 passasjerer om bord, hovedsakelig fra Ryfylke, fjordlandskapet nord for Stavanger. Et barn som fikk navnet Margaret Allen ble født under overfarten til Martha og Lars Geilane, så 53 passasjerer ankom New York 9. oktober. Kleng Peerson ledet gruppa, men han var ikke om bord. Han dro tidligere for å ta imot emigrantene ved ankomst. Dette ble starten på organisert utvandring fra Norge til Nord-Amerika.
«4. juli – 17. mai» blir framført som en del av jubileumsmarkeringa ved Norsk utvandrermuseum. Emigrasjonsfeber infiserte etter hvert alle deler av Norge, men utvandring i den tidlige perioden blir vanligvis framstilt som et vestnorsk fenomen. Dette stemmer ikke helt, og siden museet ligger på Østlandet, har vi valgt å basere spelet vårt på utvandring fra dette området, nærmere bestemt fra Ringsaker, som trolig spilte en spesiell rolle i utvandringa fra Østlandet.
Et skipsforlis ved Bergen i 1817 ble en tidlig inspirasjon for folk i både vest og øst til å vandre ut til Amerika. Et immigrantskip i dårlig forfatning, De Zee Ploeg, dro fra Amsterdam med Philadelphia som reisemål, og med ca. 560 tyske emigranter om bord. Det gikk på grunn utenfor Bergen, og den lille byen måtte plutselig mobilisere og ta seg av passasjerene. De prøvde også å finne en ny båt slik at folket kunne komme seg til Amerika. Etterspillet førte til avisartikler, rykter og vandrehistorier, som gikk fra kirkebakke til kirkebakke om muligheter i Amerika. Nyheten nådde Hedmark i 1818, og ryktet gikk at nordmenn også kunne søke om fri reise og kost, og når de kom til Amerika, ville de få gratis jordbruksland. Hvis de ikke var fornøyd, ville de få gratis returbillett til Norge. Flere husmenn i Mjøs-området forlot arbeidet og gikk til myndighetene for å søke om å bli med. To menn fra Vallset i Stange hadde hørt at et skip var i ferd med å seile fra Kristiania (Oslo), og de dro til fogden i håp om å gripe denne utrolige muligheten. Fogden måtte skuffe dem. Etterdønningene etter De Zee Ploegs skjebne var en del av inspirasjonen for sluppefolket som dro med Restauration i 1825. I Hedmark er folk kjent for å ta spontane beslutninger – bare de har tenkt seg om litt – så det tok ytterligere 15-20 år før mange bestemte seg for å prøve lykka i Amerika.
Likevel fikk Østlandet en pionerfamilie som ble en parallell til Kleng Peerson. Det var Jehans Persson Nordbu, kona Kari Knutsdotter og deres fire barn. Jehans var født og oppvokst i Venabygd i Gudbrandsdal. Men han var rastløs og interessert i andre ting enn gardsdrift. Jehans (1768-1860) solgte Nordbu i 1797 og i flere år reiste han rundt og arbeidde som maler og sjøllært lege. Han var ei tid på Rena i Østerdal, hvor han giftet seg med Kari Knutsdotter Hovdeneset (1790-1874) i 1814. Ekteparet flyttet til Ringsaker og busatte seg på Nar-Holo gard i 1815 og flyttet seinere til Dumpidalstuen i 1824. I 1825 flyttet de til Larvik, men solgte ikke Dumpidalstuen før i 1831. Deres fire barn ble født i Ringsaker. Jehans fungerte som lege, vaksinerte folk mot kopper og avla hjemmebesøk for å årelate de syke. I 1831 eller 1832 dro familien til Amerika. Familien forteller at de reiste i 1831 på et skip som kom ut i storm og ble blåst tilbake til Europa. De måtte finne ny reiseskyss fra Portugal. Vi vet ikke om denne historia er sann. Men vi vet at familien Nordbu ankom USA i 1832. Ifølge passasjerlista for skipet Delta gikk familien i land i New York 12. mars 1832. Jehans Nordbu var ikke som Kleng Peerson leder av ei utvandrergruppe, men han påvirket flere til å dra. Han var en særdeles produktiv brevskriver, og epistlene hans ble sendt rundt, publisert i aviser og diskutert. Det skal være et brev fra han som påvirket Lars og Maria Holo til å utvandre i 1839. De var de første som bodde i Ringsaker da de dro. To år tidligere dro Augusta Charlotte Laumann, dattera til Grethe Laumann fra Ringsaker som var gift i Fåberg ved Lillehammer, for å utforske muligheter for familien. Augusta var snart 18, men viste seg fullt ut i stand til å fullføre oppdraget. Resten av familien Laumann og Holo-familien reiste sammen i 1839, og ble ønsket velkommen av Augusta i New York.
Ole Rynning (1809-38), sønn av presten Jens Rynning i Ringsaker, emigrerte i 1837. Han skrev den første guideboka for norske immigranter til Amerika, Sandfærdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, utgitt posthumt i 1839. Det blir nesten alltid hevdet at Ole Rynning var fra Snåsa, men han er født og oppvokst i Ringsaker. Mora var ei lokal kvinne fra storgarden Stein, og Ole bodde i Ringsaker til etter at han var konfirmert og skulle til Oslo for å studere. Guideboka hans fikk en stor leserkrets og innflytelse blant emigranter.
En annen mann fra Ringsaker, Ole Nilsen Kjos (1805-49), foretok ei reise til Amerika i 1846 og ga ut en brosjyre om sine opplevelser da han kom tilbake, med tittelen «Beskrivelse over en Rejse, som Gaardbruger Niels Kjos fra Ringsager paa Hedemarken i Aaret 1846 har foretaget fra Norge til Amerika og tilbake igjen, samt hans paa denne Rejse gjorte Iagttagelser angaaende Nybgyggernes Forhold og Stilling der». Brosjyren førte til den første masseutvandringa fra Ringsaker i 1850. Du vil høre mer om familien Kjos i spelet.
Flere av de tidlige utvandrerne fra Østlandet hadde altså røtter i Ringsaker, og utvandringa startet tidligere her enn i andre deler av Østlandet. En større andel av Ringsakers befolkning emigrerte enn i andre deler av Hedmark og i Norge som helhet. Tallet på utvandrere fra Østlandet gikk etter hvert forbi Vestlandet.
Fra 1825-1960 emigrerte 898 672 mennesker fra Norge til Nord-Amerika. Det er to viktige emigrasjonsperioder: 1836-1865 og 1866-1915. Telemark og Buskerud hadde flest utflyttere det første tiåret. Men Innlandet, bestående av de tidligere fylkene Oppland og Hedmark, topper lista over fylkene med flest utvandrere.