I USA på 1800-tallet var etterkommerne etter de første engelske bosetterne, kalt Yankees, betraktet av mange som de egentlige amerikanerne, mens folk som vandret inn fra andre europeiske land var gjester. Nordmenn falt i denne kategorien, men de fikk snart et godt omdømme fordi folk så at de var arbeidsomme og ordentlige og oppførte seg stort sett bra. Dessuten var de protestanter (om ikke medlemmer av Yankee-kirkene Congregational eller Episcopal Church) og levde etter mange av de samme etiske reglene.
Mange tror at nordmenn kom til Amerika som fattige, tilbakestående og tiltaksløse mennesker. I spelet vil vi gjerne utfordre denne myten. På 1800-tallet var Norge et progressivt land politisk og et ledende land i teknologisk utvikling, med relativ stor grad av likhet og god folkehelse. Det er et paradoks at så mange vandret ut. Men jordbruk var den viktigste næringa, og når familier fikk mange barn som levde opp, var det ikke nok land til alle. Framtidsutsiktene i Amerika med masse «ledig» jord var bedre.
I bagasjen sin hadde norske innvandrere to ting som var av stor betydning for livet de fikk i Amerika: erfaring med demokrati og verdens høyeste lese- og skrivekyndighet. De skilte seg ut fra andre innvandrergrupper, folk fra land som Irland, Tyskland og Italia.
Den norske grunnlova fra 1814 innførte ikke et folkestyre som vi forstår det i dag. Likevel ga grunnlova 45% av mennene stemmerett, noe som var et særsyn i samtida, og i kjernetida for utvandringa på 1800-tallet ble folkestyret utvikla i Norge, med formannskapslovene i 1837, som ga grunnlaget for lokalt sjølstyre, og parlamentarismen i 1884, som ga Stortinget kontroll over regjeringa: dersom et flertall i Stortinget vedtar at de ikke har tillit til regjeringa, må den gå av. Og Norge var det første sjølstendige landet som ga kvinner stemmerett, i 1913.
Mange nordmenn opplevde likevel at det gikk ganske seint med demokratiseringsprosessen. Den politiske og religiøse friheten i Amerika lokket mange til å vandre ut. For eksempel fastslo den norske grunnlova trykkefrihet i 1814, men erfaringer viste at den ikke gjaldt for alle. Det var heller ikke religiøs frihet når landet hadde statskirke. Etter hvert ble utvandringa et korrektiv til frihetsforståelsen i Norge, og førte til endringer i lover, normer og deltaking i samfunnslivet. At opp mot 100% av nordmennene kunne lese og mange kunne skrive når de kom til Amerika, var også grunnlaget for de mer enn 800 aviser og blad som kom ut på norsk i Det norske Amerika 1847-1980.
I spelet ser vi at folk er godt i gang med å bygge opp et samfunn, bare ett år etter at de kom til Belmond. De vet hva de vil, de setter i gang, og de har en plan for utvikling av fellesskapet gjennom dugnad og samarbeid.
Viktige spørsmål 1870-1880
Spelet belyser noen viktige spørsmål i det amerikanske samfunnet på siste del av 1800-tallet, og hvordan norsk-amerikanere forholdt seg til dem: fjerninga av urbefolkninga, USAs borgerkrig 1861-65 og bekjempelsen av slaveri, og kampen for stemmerett for kvinner.
Fjerninga av urbefolkninga
Fjerninga av USAs urbefolkning for å gi plass til europeiske innvandrere er et skammelig kapittel i amerikansk historie. Spørsmålet om hvordan norske innvandrere forholdt seg til dette, har inntil nylig stort sett vært fortiet. Da ringsaksokningene kom til Iowa, var urbefolkninga for lengst forvist fra områda der de slo seg ned. Folketellingene for 1870 og 1880 i Belmond viser et ganske homogent samfunn som består av «Yankees» født på østkysten og i Midtvesten, med noen få innslag av folk fra Canada, Irland og Tyskland, i tillegg til de norske.
Navnet Iowa kommer fra et Dakota-ord av uklar betydning, via den franske forma, Aiouez. Før europeerne kom til Iowa, bodde det mange stammer her: blant dem Sioux-stammene Ho-Chunk eller Winnebago, Iowa og Dakota, og Caddoan-stammene Meskwaki eller Fox og Sauk.
Den første nordmannen som kom til Iowa, skal være Ole Valle, som slo seg ned i Clayton County ved Mississippi-elva i 1846. Flere kom i 1849 og 1850-åra. De fire counties nordøst i Iowa, Clayton, Allamakee, Winneshiek og Fayette ble et viktig område i Det norske Amerika. Folket fra Ringsaker var de første nordmennene som slo seg ned i Wright County, der Belmond ligger.
Her hadde Sauk-, Meskwaki- og Dakota-Sioux-folket bodd. Disse stammene var ofte i krig med hverandre. Dette likte myndighetene i USA dårlig, og i 1830 flyttet de Ho-Chunk-folk fra Wisconsin og plasserte dem mellom Sauk og Meskwaki-stammene og Dakota Sioux-stammen som en slags buffer som kunne holde fred. Denne løsningen varte ikke lenge, da det kom stadig nye hvite nybyggere og gjorde krav på land. Ho-Chunk-indianerne ble tvunget til å gi opp området sitt i 1837, og ble så flyttet til Sørvest-Minnesota. Da Iowa ble delstat i 1846, ble resten av indianerne fjernet. Men mange i Meskwaki-stammen ble igjen, og har i dag reservat i Iowa.
I mars 1857 var det en konfrontasjon i Nordvest-Iowa med Wahpekute-indianerne i Santee-Sioux-stammen, som også satte spor i Belmond. Det kalles Spirit Lake-massakren. Vinteren hadde vært uvanlig streng, og en busetter som het Henry Lott drepte broren og familien til høvdingen Inkpaduta. Wahpekute-folket gikk da til åtak på hvite busettere i området, drepte rundt 40, og tok fire unge kvinner til fange. Da nyheten kom til Belmond, ble folk redde, de fikk raskt på plass en borgermilits og bygde en festning av leir. Kvinner og barn ble stuet inn i ei hytte og satte i gang med matlaging, mens mennene sto på vakt om fienden skulle komme. Fienden kom aldri, og det eneste som skjedde var at militsen gikk til åtak på ei ku som hadde viklet seg inn i buskaset!
Da nordmennene kom til Belmond, hadde det vært fredelig i over ti år, men de kunne nok treffe på en eller annen indianerfamilie på flyttefot mellom sommer- og vinterleirene. Hva de mente om disse menneskene, vet vi ikke. I spelet antar vi at noen var nysgjerrige, noen mente indianerne var farlige, at de var dyr som en burde utrydde, mens andre innså at USAs forvisningspolitikk var umoralsk og skammelig.
Manifest Destiny – USAs skjebnebestemmelse
På 1830- og 1840-tallet kom det et slagord som oppfordret nybyggere til å flytte vestover, et slagord som rettferdiggjorde både forvisninga av urbefolkninga og slaveriholdet: manifest destiny. Manifest betyr ’åpenbar’ og destiny ’skjebne’, dvs. at USA var forutbestemt av Gud til å utvide landegrensene vestover til Stillehavet fordi landet var en eksepsjonell nasjon, Guds eget land. Selvsagt var det de kvite europeerne som utgjorde de utvalgte. USA hadde derfor fått i oppdrag å bringe frihet og demokrati ut til resten av verda. Skjebnebestemmelsen og konseptet American exceptionalism preger en god del av USAs politikk også i dag.
Skjebnebestemmelse er knyttet til presidentvalget i 1844, da James K. Polk vant knepent over Henry Clay, og slagordet ble brukt til å rettferdiggjøre at USA ville ha området nordvest for Rocky Mountains (Oregon-territoriet, som omfatter dagens nordvest USA) og at Republikken Texas ble annektert og innlemmet i USA som slavestat. Særlig det siste gjorde at uttrykket snart fikk en bitter bismak i det som ble Det republikanske partiet i 1854. Både Abraham Lincoln og Ulysses S. Grant avviste doktrinen og var sterke motstandere av den.
Som tilhengere av Abraham Lincoln og Det republikanske partiet støttet de fleste nordmennene ikke teorien om skjebnebestemmelse. Likevel hadde de alle fordelene av at de var kvite europeere, kunne ta land under Homestead Act av 1862, oHog de fulgte strømmen av bosettere vestover.
Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) og slaveriet
Handlinga i spelet begynner bare fem år etter at den amerikanske borgerkrigen tok slutt. I krigsårene var det sterk nedgang i innvandringa fra Norge. Flere av de første nordmennene i Belmond immigrerte i 1866, og var dermed en del av den nye utvandringsbølga fra Norge til USA som tok til etter borgerkrigen.
Amerikansk slavehold var et diskusjonstema i Norge, og vi kan regne med at nordmennene i Belmond hadde kjennskap til det. Romanen Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe, som kom ut i Boston i 1852, ble en verdenssensasjon også i Norge. Boka forma opinionen mot slaveholdet i USA i store deler av den vestlige verda. Onkel Toms hytte forelå i norsk oversettelse alt i desember 1852, og inspirerte til utallige artikler om slaveholdet i norske aviser. Denne boka formet nordmenns syn på slaveriet i USA. Utgivelsen revolusjonerte også norsk bokproduksjon og gjorde det populært å lese romaner.
De aller fleste norske innvandrerne var motstandere av slavehold. Vi kan regne med at nordmennene i Belmond delte dette synet. Over 6000 norske innvandrere deltok i borgerkrigen på nordsida. Et fåtall deltok på sørsida; tallet er usikkert, men overstiger neppe 2-300. Odd Magnar Syversen har dokumentert 55 som bodde i Texas. Få nordmenn holdt slaver, og de fleste av dem som deltok for sørstatene, gjorde det fordi de ville være gode borgere, heller enn at de støttet slaveholdet.
Avismannen Hans Christian Heg fra Lier ved Drammen organiserte et norsk regiment på nordsida, 15. Wisconsin Frivillige Infanteriregiment, med tilnavn «St. Olaf Rifles», «Wergelands musketerer» og «Norske bjørnejegere». Andre regiment i Midtvesten hadde sterke innslag av nordmenn. Spelet forteller om skjebnen til brødrene Ole (1841-69) og John (1843-1912) Nelson fra Kjos i Ringsaker, som gjorde tjeneste i Kompani F, 6. Minnesota Frivillige Regiment, organisert av studentene på Hamline College i Red Wing, Minnesota.
Ole, John og medstudentene meldte seg til tjeneste for å kjempe mot sørstatene og gjøre slutt på slavehold. Men de fikk en overraskelse da de ble sendt ut i krigen mot Santee-Sioux-indianerne i Dakota-krigen (18. august-26. september 1862). Som i Spirit Lake i 1857 var det sult, men også brudd på traktater og USAs forvisningspolitikk, som drev konflikten. Indianerne gikk til åtak mot busettere i Sørvest-Minnesota og drepte 359. Tallet på drepte Dakota er ukjent, men trulig også noen hundre. Minnesotas guvernør Ramsey erklærte at Dakota-indianerne måtte utryddes for alltid i delstaten. (I 2019 ble erklæringa dratt tilbake og delstaten beklaget 150 år med trauma som de hadde påført urbefolkninga.) Indianerne tapte krigen og ble jaget bort fra områdene sine og plassert på reservater i Dakota og Nebraska. Minnesota konfiskerte land og eiendommer i delstaten og la ut land til nybyggere. Krigen endte med den største massehenrettinga i USAs historie, da 38 Dakota-menn ble hengt i Mankato, Minnesota.
Soldater som Ole og John var nok påvirket av den rådende rasismen, og så ned på indianerne som tilbakestående og dyriske. Men vi har et brev fra Ole til en kamerat som viser at han følte noe sympati for dem: «Nesten alle de innfødte brødrene våre har tatt farvel med oss, og er nå på den lange og strevsomme ferden til Fort Randall ved øvre Missouri-elva, der de utvilsomt vil leve det som er igjen av livet deres. Jeg sier ‘leve’, men det er ikke tilfelle. De bare eksisterer, de lever ikke.»
Kompani F var opptatt med etterspillet av Dakota-krigen fram til sommeren 1864, da de ble beordret til Helena, Arkansas. Dette var et sumpfylt område, og mange fikk malaria, også Ole og John. Regimentet mistet flere menn til sjukdom enn i kamp. I Helena deltok de heller ikke i kamp. Men i januar 1865 ble de sendt til New Orleans og Alabama og deltok i de siste kampene i borgerkrigen. Offisielt endte krigen 9. april da sørstatsgeneralen Lee overga seg til unionsgeneralen Grant i Appomattox i Virginia, men det gikk ei stund før soldatene i Montgomery, Alabama, fikk beskjed, så de sloss videre. Den siste overgivelsen fant sted 2. juni i Galveston, Texas. Ole dimitterte 27. juni, og John noe seinere.
For soldater som Ole og John Nelson hadde borgerkrigen store konsekvenser, og begge fikk en hard skjebne. Ole ble aldri bra igjen etter malariasjukdommen, og døde 9. januar 1869. John levde til 1912, men fikk store psykiske problemer som gikk utover de nærmeste.
Kvinnestemmerett
Kampen for kvinners stemmerett tok for alvor fatt etter borgerkrigen. Kvinnesaksbevegelsen gjorde felles sak med abolisjonistene (de som ville gjøre slutt på slaveriet), og mange trudde at både kvinner og svarte skulle oppnå stemmerett og borgerskap som resultat av at det ble slutt med slavehold. Det 14. grunnlovstillegget vedtatt i 1868, ga borgerskap og dermed stemmerett til «alle personer født eller naturalisert i USA». Men det gjaldt ikke kvinner, som ikke var definert som personer i den forstand. Det gikk 52 år til før USAs kvinner fikk stemmerett i 1920. Men noen delstater i vest ga kvinner stemmerett tidligere. Delstaten Wyoming var den første «staten» i verda som ga kvinner stemmerett, i 1869.
På Hamline College møtte Ole Nelson Julia Ann Bullard. På Hamline var kvinner velkomne som studenter og lærere. Som barn bodde Julia i Lee County, Iowa, der mange var aktive i «undergrunnsjernbana», et nettverk som hjalp slaver med å flykte til friheten i Canada. Aktivitetene i organisasjonen var såpass hemmelig at ingen vet hva Julia gjorde. Hun var 15 år da familien flyttet til Minnesota, men hun kan ha vært los eller hjulpet svarte med å skjule seg. Julia tok lærerutdanning, og etter borgerkrigen dro hun til Texas og Tennessee som lærer for frigitte slaver. Som slaver hadde de ikke lært å lese og skrive, og flere sørstater forhindret svarte fra å stemme fordi de ikke kunne lese og skrive. Julia hjalp flere elever med å ta høyere utdanning og få jobber.
Julia kastet seg inn i kampen for kvinners stemmerett i ung alder, og var også leder i avholdsbevegelsen, som hadde kvinnestemmerett på programmet. Ole Nelson støttet trolig denne saka. Da Ole døde og Julia var blitt enke, sa hun at hun ville vie sitt liv til sakene som hun og Ole trodde på: borgerskap for svarte, stemmerett for kvinner og avholdssaka. Hun ble en ledende aktivist for kvinnestemmerettsbevegelsen i Minnesota og nasjonalt. Julia hadde lært norsk, og ble derfor sendt på foredragsturné i Det norske Amerika. Julia var overbevist om at USAs kvinner ville få stemmerett i 1888, men det skjedde ikke før i 1920. Hun levde heller ikke lenge nok til å feire seieren. Julia døde i 1914 mens hun var på nok en foredragsturné. Men hun opplevde seieren til norske kvinner, som fikk stemmerett i 1913.
I spelet holder Louise Sigstad som spiller Julia B. Nelson, foredrag om kvinners stemmerett i elevenes underholdningsprogram for 17. mai 1880, og hun har laget en sang om kvinnene i Wyoming.